Definisjon
Opportunistiske infeksjoner er infeksjoner som oppstår hos personer med svekket immunforsvar. Mikroorganismer som vanligvis er ufarlige, kan da forårsake sykdom. Personer med autoimmune sykdommer som systemiske bindevevssykdommer eller vaskulitt-sykdommer, kreft eller nedsatt immunforsvar av andre årsaker er spesielt utsatt. Immunsupprimerende (immundempende) medisiner, som brukes i behandling av autoimmune sykdommer og kreft, øker risikoen for opportunistiske infeksjoner. Eksempler på slike medisiner er kortison, DMARDs, biologiske legemidler og JAK-hemmere.
Immundempende behandling
Bruk av immundempende legemidler øker risikoen for infeksjoner. Eksempler på slike legemidler, som brukes i behandling av revmatiske sykdommer, er:
- Kortison i høye doser (for eksempel SoluMedrol, Prednisolon).
- DMARDS
- Biologiske medikamenter
- JAK-hemmere (for eksempel tofacitinib/Xeljanz).
Immundempende legemidler kan svekke immunforsvaret på flere måter. Blodprøver kan vise lavt antall av visse typer hvite blodceller (neutropeni), eller lave nivåer av immunglobuliner.
Et eksempel er en studie fra USA (referanse: Baddley JW, 2014) som bekreftet at personer behandlet med biologiske legemidler i form av TNF-hemmere var mer utsatt for opportunistiske infeksjoner enn andre. Føgende ikke-virale infeksjoner ble registrert: Pneumocystis (PCP) (20%) (klassifiseres som soppinfeksjon), nocardiosis/actinomycosis (12,15%), tuberkulose (12,5%), histoplasmose som er lite aktuell i Europa (11,3%), ikke-tuberkuløse mykobakterier (11,3%), salmonellose (10%), listeriose (5%), legionellose (5%), kryptokokk infeksjon (3,8%), endemisk soppinfeksjon (1,3 %), toksoplasmose (1,3%), coccidioidomykose (1,3%), blastomykose som er lite aktuell i Europa (1,3%), aspergillose (1,3%).
Forebyggende tiltak
Før oppstart av immundempende behandling er det vanlig å ta blodprøver for å utelukke infeksjoner som hepatitt B og C, HIV og tuberkulose. vaksine mot lungebetennelse (pneumokokker), influensa og herpes zoster kan også være aktuelle forebyggende tiltak.
Symptomer
Opportunistiske infeksjoner kan være vanskelige å oppdage fordi symptomene ofte er mindre tydelige enn ved vanlige infeksjoner. Typiske tegn som feber og smerter kan være milde eller helt fraværende. Gradvis økende slapphet, utmattelse, nedsatt appetitt og vekttap er vanlige symptomer. Noen kan også oppleve endringer i mental tilstand, som uro, irritabilitet eller sløvhet.
Undersøkelser
Ved mistanke om opportunistisk infeksjon er det viktig med en grundig utredning for å finne årsaken.
- Sykehistorie: Legen vil spørre om bruk av immundempende medisiner og eventuelle utenlandsreiser
- Klinisk undersøkelse: En grundig klinisk undersøkelse kan inkludere måling av puls, blodtrykk, kroppstemperatur, vurdering av øvre og nedre luftveier (bihuler, ører, svelg, lunger), hjerte, mageområdet, hodet, halsen, huden, ledd, muskler og nervesystemet.
- Blodprøver kan inkludere celletellinger (hemoglobin/blodprosent, hvite blodlegemer med differensialtelling, blodplater), CRP, blodsenkning (SR), lever- og nyrefunksjonsprøver.
- Høy prokalsitonin indikerer bakterieinfeksjon. Ved mistanke tas blodkulturer for ev. å påvise om mikrober vokser i blodet. Tilsvarende kan prøver tas fra sårsekret. Ved symptomer fra luftveier kan det tas prøver fra hals, bronkier, lunger eller nese for bakterie- eller virus-påvisning. PCR-, ELISA-tester, eller direkte immunfluorescens gir raskt svar og gjøres når det er mulig. Sopp eller mykobakterier påvises ved dyrkning (spesialfarging). Dersom sentralt venekateter eller annen inngangsport gjennom huden foreligger, tas prøver derfra hvis det er noe fuktig/væske som tyder på infeksjon. Antistoff i blodet som tegn på at en har hatt kontakt med mikrober utvikles sent i forløpet hos immunsupprimerte og er derfor mindre nyttige. Avføringsprøver undersøkes ved aktuelle symptomer fra mage/tarm (som vedvarende løs avføring). Rektalpensel brukes for prøve på vankomycin resistente enterokokker (VRE).
- Urinprøver undersøkes for bakterier
- Bildediagnostikk kan omfatte CT -undersøkelse av lunger. På vanlige røntgenbilder kan begynnende infeksjon i lunger lett overses. CT også av mageområdet (abdomen) kan også være aktuelt. MR av hjernen gjøres hvis mistanke om hjernebetennelse (encefalitt).
- Spinalvæskeundersøkelse: I noen tilfeller kan det være nødvendig med spinalpunksjon for å undersøke spinalvæsken. Man kan påvise infeksjon i sentralnervesystemet som omfatter hjerne, hjernehinner, hjerne/ryggmargsvæske og ryggmarg.
- Vevsprøve (biopsi): Kan påvise parasitter for eksempel leishmaniasis fra sårkant.
Behandling
Behandling av opportunistiske infeksjoner skjer ofte på sykehus, særlig i startfasen. Valg av medisiner avhenger av hvilken mikroorganisme som er årsaken til infeksjonen. Man forsøker å ta alle aktuelle prøver for påvisning før behandlingen starter. Antibiotika, antivirale midler, soppdrepende midler eller parasittbehandling kan være aktuelt.
Ulike opportunistiske infeksjoner
Det finnes mange ulike mikroorganismer som kan forårsake opportunistiske infeksjoner. Noen eksempler er:
Adenovirus
Adenovirus er en vanlig virusinfeksjon som oftest rammer barn. Vanlige symptomer er sår hals, røde øyne og feber. Hos personer med svekket immunforsvar kan adenovirus forårsake komplikasjoner som lungebetennelse, hjertebetennelse eller hjernehinnebetennelse. Inkubasjonstid 5-10 dager.
Symptomer:
- Sår hals
- Røde øyne (konjunktivitt)
- Feber
- Ørebetennelse
- Hoste
- Diaré (hos små barn)
Diagnose: Adenovirus påvises ved hjelp av PCR-test.
Behandling: Det finnes ingen spesifikk behandling mot adenovirusinfeksjon. Infeksjonen går vanligvis over av seg selv, men alvorlige tilfeller kan kreve behandling på sykehus. Litteratur: Lion T, 2014; CDC (Centers for disease control and prevention).
Aspegillus fumigatus og andre aspergillus
Aspergillus er en sopp som kan forårsake infeksjoner (aspergillose), særlig hos personer med svekket immunforsvar. Infeksjonen rammer oftest luftveiene, men kan spre seg til andre organer, som hjerne og nyrer. Aspergillus kan danne kolonier (aspergillom) i lunger og bihuler som kan ligne svulster.
Symptomer: Aspergillusinfeksjon gir ofte ingen tydelige symptomer. Ved lungeinfeksjon kan man oppleve langvarig feber og hoste som ikke responderer på antibiotika. Infeksjonen kan også forverre astma.
Diagnose: Røntgen eller CT av lungene kan vise fortetninger (aspergillom). Mikroskopisk påvisning av soppen.
Behandling: Aspergillusinfeksjon behandles med soppdrepende midler (antimykotika), sjeldnere ved kirurgisk reseksjon. Litteratur: Borys M, 2017
BK-virus
BK-virus er et vanlig virus som de fleste får i løpet av barndommen. Viruset forblir i kroppen livet ut, men gir vanligvis ingen symptomer. Hos personer med svekket immunforsvar kan BK-virus reaktiveres og forårsake sykdom, særlig i nyrene.
Symptomer:
- Tilbakevendende feber
- Hoste
- Pustebesvær
- Nyresvikt
- Forandringer i urinen
Diagnose: BK-virus påvises ved hjelp av PCR-test fra blod, urin eller vevsprøve fra nyrene.
Behandling:
- Redusere dosen av immundempende legemidler, hvis mulig.
- Bytte fra takrolimus til ciklosporin (andre immundempende legemidler).
- Leflunomid (Arava), et legemiddel med antiviral effekt, kan forsøkes.
- Intravenøs behandling med immunglobuliner kan være aktuelt.
Litteratur; Saleh A, 2020; Gupta N, 2017 (Barn med SLE og BKv-irus infeksjon).
Candidiasis
Candida er en gjærsopp som normalt finnes i kroppen uten å forårsake problemer. Hos personer med svekket immunforsvar kan candida imidlertid gi infeksjoner (candidiasis), også kalt soppinfeksjoner eller mykose. Candida-infeksjon gir vanligvis ikke leddplager.
Symptomer:
- Langvarig feber som ikke responderer på antibiotika.
- Betennelse i øynene (endooftalmitt).
- Betennelse i skjelettet (osteomyelitt).
- Hjerneabscess (pussansamling i hjernen).
- Forstørret lever og milt (hepatosplenomegali).
Diagnose: Candida-infeksjon kan påvises i blodprøver eller ved dyrkningsprøver fra ulike typer prøvemateriale, for eksempel fra hud, slimhinner eller urin.
Behandling: Candida-infeksjon behandles med soppdrepende legemidler (antimykotika).
Litteratur: Meena DS, 2022; Sigh S, 2015.
Clostridium difficile
Clostridium difficile er en bakterie som kan forårsake tarminfeksjon. Paradoksalt nok er antibiotikabehandling, som gis for å bekjempe andre infeksjoner, den vanligste årsaken til Clostridium difficile-infeksjon. Personer med svekket immunforsvar, for eksempel de med revmatiske sykdommer, er mer utsatt for alvorlig sykdom (referanse: Raknes G, 2020).
Symptomer fra 4-8 dager etter påbegynt antibiotika er vanlig, men kan også starte flere uker etter avsluttet behandling:
- Magesmerter
- Oppblåsthet
- Kraftig diaré
- Revmatiske symptomer i form av reaktiv leddbetennelse (artritt) kan ses, men er sjelden (referanse: Capella M, 2016).
- Tarmbetennelsen kan kompliseres av såkalt pseudo-membranøs kolitt som er en alvorlig manifestasjon i tarmen. Toksisk megakolon er en annen alvorlig tarm-komplikasjon.
Diagnose: Clostridium difficile kan påvises ved å undersøke avføringen. Avføringen undersøkes ved å dyrke bakterier, teste bakterienes DNA (PCR analyser) eller toksiner (Toksin A og Toksin B). Tarmundersøkelse (kolonoskopi) kan være viktig for å avdekke komplikasjoner.
Behandling:
- Milde tilfeller: Det kan være tilstrekkelig å avslutte den pågående antibiotikabehandlingen.
- Moderate til alvorlige tilfeller: Antibiotika som metronidazol eller vankomycin brukes for å bekjempe infeksjonen.
- Alvorlige eller tilbakevendende tilfeller: Mikrobiotatransplantasjon kan være et behandlingsalternativ (referanse: van Beurde YH, 2017).
Litteratur: Debast SB, 2014; van Beurde YH, 2017.
Cryptococcus infeksjon, kryptokokker
Cryptococcus er en sopp som kan forårsake infeksjon hos personer med svekket immunforsvar. Infeksjonen starter vanligvis i lungene, men sprer seg ofte til hjernen og hjernehinnene. Cryptococcus-infeksjon gir vanligvis ikke leddplager.
Symptomer:
- Lungeinfeksjon: Gir vanligvis ingen symptomer.
- Hjernehinnebetennelse (meningitt) eller hjernebetennelse (meningoencefalitt): Utvikler seg ofte gradvis med symptomer som feber, hodepine, forvirring og nedsatt bevissthet.
Diagnose:
- MR eller CT av hjernen: Kan vise tegn til infeksjon.
- Spinalpunksjon: Undersøkelse av spinalvæsken kan påvise soppen.
Behandling: Cryptococcus-infeksjon behandles med soppdrepende legemidler. Ubehandlet kan infeksjonen være dødelig.
Litteratur: Fang W, 2019; Williamson PR, 2017; Brandshaw MJ, 2017; Sivertsen EA, 2004.
Cryptosporidium-infeksjon (parasitt)
Cryptosporidium er en parasitt som kan forårsake tarminfeksjon. Infeksjonen er vanligst i områder med dårlig hygiene og forurenset drikkevann. Personer med svekket immunforsvar er mer utsatt for alvorlig sykdom. Sykdommen forekommer i hele verden, men er vanligst i Afrika, India og Midt-Østen.
Symptomer:
- Kraftig diaré
- Magesmerter
Smitte: Cryptosporidium smitter vanligvis gjennom forurenset vann eller mat.
Diagnose: Parasitten kan påvises i avføringsprøver.
Behandling: Det finnes ingen spesifikk behandling mot cryptosporidium-infeksjon. Hos personer med normalt immunforsvar går infeksjonen vanligvis over av seg selv. Personer med svekket immunforsvar kan trenge støttebehandling, for eksempel væsketilførsel (referanse: Vanthy K, 2017).
Cytomegalivirus (CMV)
Cytomegalovirus (CMV) er et vanlig virus som de fleste av oss får i løpet av livet. Viruset forblir i kroppen, men gir vanligvis ingen symptomer hos friske personer. Personer med svekket immunforsvar kan derimot utvikle CMV-infeksjon, som kan ramme ulike organer.
Symptomer: CMV-infeksjon kan gi symptomer som ligner på kyssesyken (mononukleose) eller influensa, med:
- Feber
- Sår hals
- Hovne lymfeknuter
- I mer alvorlige tilfeller kan CMV forårsake lungebetennelse
- Hjernehinnebetennelse
Svangerskap: CMV-infeksjon under graviditet kan være alvorlig, da viruset kan overføres til fosteret og forårsake misdannelser. De såkalte “TORCH infeksjoner” er en gruppe infeksjoner som kan medføre misdannelser hos foster (Toksoplasmose, Rubella, Cytomegalo-virus (CMV), Herpes simpleks).
Diagnose;
- PCR undersøkelse: Påviser CMV-virus i blod, urin, spinalvæske eller andre kroppsvæsker.
- Blodprøver: Kan vise antistoffer mot CMV, som indikerer tidligere eller nåværende infeksjon. Virus-antigen i blodprøve. Antistoff mot CMV (IgG) forblir positivt hele livet etter infeksjon.
- Også i urin, spinalvæske eller amnionvæske kan CMV påvises.
- Vevsundersøkelse (biopsi) kan vise aktuell infeksjon i angrepet organ.
Behandling: CMV-infeksjon behandles med antivirale legemidler, for eksempel ganciclovir (Cymevene).
Litteratur; CMV ved autoimmune sykdommer (Halenius A, 2014), Svangerskap og nyfødt med CMV (Emery VF, 2017).
Epstein Barr virus (EBV)
Epstein-Barr virus (EBV) er et vanlig virus som de fleste av oss får i løpet av livet, ofte i barneårene. EBV-infeksjon gir vanligvis ingen eller milde symptomer, men kan i noen tilfeller forårsake kyssesyken (mononukleose). Det tar ofte 4-7 uker fra smitte til utbrudd.
Symptomer: Mange merker ingen symptomer eller litt forkjølelse, mens andre blir veldig syke. Symptomene inkluderer:
- Feber
- Sår hals
- Hovne lymfeknuter
I sjeldne tilfeller kan EBV-infeksjon gi alvorlige komplikasjoner, som for eksempel:
- Pustevansker
- Miltruptur (sprukket milt)
- Leverbetennelse
- MAS/HLH hos disponerte.
Diagnose: EBV-infeksjon kan påvises ved hjelp av blodprøver. (referanse: Fugl A, 2019). Behandling: Det finnes ingen spesifikk behandling mot EBV-infeksjon. De fleste blir friske av seg selv.
Giardiasis parasitt
Giardiasis er en tarminfeksjon forårsaket av parasitten Giardia lamblia. Infeksjonen er vanlig i områder med dårlig hygiene og forurenset drikkevann. Personer med svekket immunforsvar er mer utsatt for å bli syke. Symptomer begynner 1-3 uker etter smitte (inkubasjonstid).
Symptomer:
- Diaré
- Magesmerter
- Vekttap
- Oppkast og blodig avføring er mindre vanlig.
Diagnose: Parasitten kan påvises i avføringsprøver.
Sykdomsforløp: Sykdommen varer vanligvis i 2-6 uker, men kan i noen tilfeller vare lenger. Sykdomsvarighet er 2-6 uker eller lenger (referanse: Hooshyar H, 2019). Behandling for giardiasis er vanligvis ikke nødvendig for personer med et normalt immunforsvar, da infeksjonen ofte går over av seg selv. Men hvis symptomene er plagsomme eller langvarige, kan legen din forskrive medisiner. Medisiner som brukes mot giardiasis: nitazoksanid (Annita), metronidazol (Flagyl) eller tinidazol (Fasigyn).
Hepatitt B
Hepatitt B er en leverbetennelse forårsaket av hepatitt-B virus (HBV). Viruset smitter gjennom blod og andre kroppsvæsker. Etter sprøytestikk med infisert blod blir 10-30% smittet. De fleste som smittes blir friske, selv om sykdommen forblir sovende/latent med virus forblir i cellene hos nesten alle. Hos hos 3 – 5% blir infeksjonen kronisk, definert ved at HBsAg er til stede i blodprøver over 6 måneder eller lenger, noe som kan føre til leverskade på sikt. Hepatitt B er ikke en klassisk ”opportunistisk infeksjon”, men viktig å vurdere før en begynner behandling med immundempende medikamenter mot revmatisk sykdom.
Symptomer:
- Omtrent 30% har ingen symptomer.
- Akutt sykdom: Influensalignende symptomer som tretthet, kvalme og oppkast.
- Leddsmerter
- Ved kronisk hepatitt B kan man utvikle gulsott og tegn på leversvikt.
Undersøkelser:
Blodprøver som rutinemessig tester for infeksjon (CRP, SR) og leversykdommer som ALAT, ASAT, g-Gt kan være normale hos mer enn 50% eller bare litt forhøyet, selv om infeksjon foreligger. Hepatitt B påvises imidlertid ved hjelp av spesielle blodprøver som HBsAs, HBc og HBsAg. Ved positive funn sjekkes ofte også Hepatitt-C antistoff og HIV.
Forstå blodprøver for hepatitt B: Blodprøver kan fortelle om du har eller har hatt hepatitt B, eller om du er vaksinert mot sykdommen. Her er en forklaring på de vanligste blodprøvene:
- HBsAg (hepatitt B surface antigen): Dette er en markør for aktiv hepatitt B-infeksjon. Hvis denne er positiv, betyr det at du har viruset i kroppen og kan smitte andre.
- Anti-HBs (antistoff mot hepatitt B surface antigen): Dette antistoffet viser at du er beskyttet mot hepatitt B, enten fordi du har hatt infeksjonen og blitt frisk, eller fordi du er vaksinert.
- Anti-HBc (antistoff mot hepatitt B core antigen): Dette antistoffet viser at du har vært i kontakt med hepatitt B-virus en eller annen gang. Det kan bety at du har hatt infeksjonen, men også at du bare er bærer av viruset uten å være syk.
Hva betyr de ulike testresultatene?
- Aldri smittet: Alle testene er negative.
- Vaksinert: Anti-HBs er positiv, de andre testene er negative.
- Tidligere infeksjon: Anti-HBc er positiv. Anti-HBs kan være positiv eller negativ. Hvis Anti-HBs er negativ, kan det være nødvendig med ytterligere testing for å se om du fortsatt har viruset i kroppen.
- Kronisk infeksjon: HBsAg er positiv.
Hepatitt B og revmatiske sykdommer:
Hvis du skal starte med immundempende behandling, for eksempel et biologisk legemiddel for en revmatisk sykdom, er det viktig å teste for hepatitt B. Immundempende medisiner kan reaktivere en sovende hepatitt B-infeksjon (referanse: De Nard F, 2015).
Latent Hepatitt B kan i noen tilfeller utløse revmatiske sykdommer, som polyarteritis nodosa (en type blodårebetennelse/vaskulitt) og kryoglobulinemi (en sykdom med forstyrrelser i blodets immunsystem).
Forebygging: Det finnes en effektiv vaksine mot hepatitt B.
Gradvis utvikler ca. 15% leverskade (leverfibrose, cirrhose). Etter mange år blir leverkreft (Hepatocellulær cancer) diagnostisert i noen tilfeller. Kronisk hepatitt B infeksjon er årsaken til ca. 50% av leverkreft tilfellene.
Behandling: Målet med behandling av kronisk hepatitt B er å hindre leverskade (cirrhose) og redusere risikoen for leverkreft (hepatocellulær cancer). Behandlingen kan ikke fjerne viruset helt fra kroppen, men den kan undertrykke viruset og forhindre at det formerer seg. Legemidler som brukes i behandling av kronisk hepatitt B:
- Antivirale midler: Disse legemidlene hindrer viruset i å formere seg. Eksempler er tenofovir, entecavir og lamivudin. Antivirale midler tas som tabletter, vanligvis en gang daglig.
- Pegylert interferon: Dette er en type injeksjon som gis en gang i uken. Pegylert interferon stimulerer immunforsvaret til å bekjempe viruset.
Hvem trenger behandling?
Ikke alle med kronisk hepatitt B trenger behandling. Legen vil vurdere behovet for behandling basert på flere faktorer, inkludert:
- Nivået av hepatitt B-virus i blodet (viral load)
- Leverfunksjonsprøver (ALAT, ASAT)
- Tegn på leverskade (fibrose eller cirrhose)
- Alder og generell helsetilstand
Oppfølging: Personer med kronisk hepatitt B trenger regelmessig oppfølging hos lege, selv om de ikke får behandling. Dette innebærer blodprøver og ultralydundersøkelse av leveren for å overvåke sykdommen og oppdage eventuelle komplikasjoner tidlig.
Litteratur: Easterbrook PJ, 2017 (diagnose av hepatitt), Folkehelseinstituttet.
Hepatitt C
Definisjon: Hepatitt C er en leverbetennelse forårsaket av hepatitt C-virus (HCV). Infeksjonen blir kronisk hos 70-80% av de smittede (referanse: Folkehelseinstituttet, 2017). Hepatitt C er ikke en typisk ”opportunistisk infeksjon”, men det er viktig å være klar over at immunsupprimerende (immundempende) legemidler kan påvirke sykdomsforløpet.
Smitte: Hepatitt C smitter gjennom blod. Tidligere var smitte via blodtransfusjon en vanlig årsak, men i dag er deling av sprøyter blant rusmisbrukere den vanligste smittemåten.
Forekomst: I Norge er det anslått at mellom 20.000 og 30.000 personer er smittet med Hepatitt C. Forekomsten er betydelig høyere i Egypt, Alaska og Italia.
Symptomer:
- Mange merker ingen symptomer på hepatitt C.
- Utmattelse, kvalme, magesmerter, diaré og feber merkes hos 15-30%.
- Gulsott (ikterus) forekommer hos ca. 10% av de nysmittede.
- Kronisk hepatitt C kan føre til leverskade (cirrhose) og økt risiko for leverkreft.
- Kognitive symptomer som redusert konsentrasjon og hukommelse forekommer.
- Etter flere år (20 år: 20%) vil noen utvikle alvolig leverskade (levercirrhose) og risiko for leverkreft (hepatocellulær cancer).
- Revmatiske symptomer: Hepatitt C kan gi revmatiske symptomer, som tørrhet i munn og øyne (ligner på Sjøgrens syndrom) og leddbetennelse (artritt) i små eller store ledd (referanse; Palazzi C, 2014)
Undersøkelser: Hepatitt C påvises ved hjelp av blodprøver. Antistoffer mot hepatitt C viser om du har vært smittet:
- PCR-test kan påvise virus (HCV RNA) i blodet.
- Ved påvist hepatitt-C, vil en vurdere også å undersøke Hepatitt Bs-antistoff, Hepatitt-Bc-antistoff og Hepatitt BsAg samt HIV infeksjon, fordi samtidige infeksjoner forekommer.
- Det er ikke uvanlig at Hepatitt C medfører produksjon av flere typer antistoff («revmaprøver»), uten at revmatisk sykdom foreligger.
- Alpha-phoetoprotein i blodprøve kan tas ved mistanke om leverkreft
- Ultralydundersøkelser av lever og milt.
Behandling
Det finnes effektiv behandling mot hepatitt C i form av tabletter. Behandlingen varer vanligvis i 8-12 uker og fører til at over 95% blir kvitt viruset. Legen vil velge det legemidlet som er best egnet for deg, basert på blant annet: Genotype av hepatitt C-virus (det finnes flere ulike typer av viruset), om du har cirrhose (skrumplever), tidligere behandlingserfaring og andre sykdommer du måtte ha. Etter avsluttet behandling er det viktig med oppfølging for å bekrefte at viruset er borte. Dette gjøres ved hjelp av blodprøver (Hepatitt C-RNA).
Litteratur: Easterbrook PJ, 2017 (diagnosis of hepatitis). Det norske Folkehelseinstituttet.
Herpes simpleks/labialis (forkjølelsessår)
Herpes simplex er et vanlig virus som forårsaker forkjølelsessår. Forkjølelsessår er små, væskefylte blemmer som vanligvis oppstår rundt munnen og på leppene. De kan være smertefulle og kløende. Disse munnsårene avtar ofte i hyppighet med alderen og er vanligst blant barn og ungdom.
Årsak: Forkjølelsessår skyldes herpes simplex virus type 1 (HSV-1). Viruset smitter ved direkte kontakt, for eksempel kyssing eller deling av spisebestikk.
Symptomer:
- Små, væskefylte blemmer
- Svie og kløe
- Rødhet og hevelse rundt blemmene
Dersom symptomene vedvarer uvanlig lenge, bør andre årsaker som Crohns sykdom, cøliaki, vitamin mangel eller HIV utelukkes. Sårene er mindre enn ved Behcets sykdom og blemmer er heller ikke typiske for denne.
Behandling: Forkjølelsessår går vanligvis over av seg selv i løpet av en til to uker. Reseptfrie kremer kan lindre symptomene og forkorte sykdomsforløpet. Apoteket har også skyllevæsker som kan være nyttige (referanse: Crimi S, 2019). I noen tilfeller kan legen forskrive antivirale tabletter.
Komplikasjoner: I sjeldne tilfeller, som kan oppstå ved et svekket immunsystem, kan herpes simplex virus forårsake hjernehinnebetennelse (encefalitt). Dette er en alvorlig tilstand som krever sykehusinnleggelse.
Herpes Zoster («helvetesild)
Definisjon. Helvetesild er en infeksjon forårsaket av varicella-zoster-virus, det samme viruset som gir vannkopper. Etter at du har hatt vannkopper, blir viruset liggende i kroppen. Hvis viruset reaktiveres senere i livet, kan det føre til helvetesild.
Årsak: Helvetesild oppstår oftere hos personer med svekket immunforsvar. Dette kan skyldes høy alder, sykdom eller bruk av immundempende medisiner, spesielt JAK hemmere og biologiske medikamenter som brukes mot revmatiske bindevevssykdommer, vaskulitter, leddgikt/revmatoid artritt, psoriasis leddgikt og Bekhterevs sykdom.
Smitte: Herpes zoster er smittsom blant personer (små barn) som ikke har hatt vannkopper kan smittes og få vannkopper. Voksne, mottakelige personer kan få utbrudd av herpes zoster. For å redusere smittefare anbefales at den syke isoleres fra personer som ikke bør bli smittet og angrepne hudområder dekkes med tett bandasje (referanse: Bjark P, 2017).
Symptomer: De vanligste symptomene på helvetesild er:
- Smertefullt utslett med blemmer på den ene siden av kroppen
- Utslettet følger ofte et dermatom, som er et område på huden som forsynes av en bestemt nerve.
- Overømfintlighet (nevralgi) i det angrepne området
- Hodepine
- Feber
- Utmattelse
Komplikasjoner: I noen tilfeller kan helvetesild føre til komplikasjoner, som for eksempel:
- Postherpetisk nevralgi (vedvarende smerter etter at utslettet har forsvunnet)
- Øyeinfeksjon (zoster ophtalmicus)
- Hjernehinnebetennelse (meningitt)
- Hjerneslag på grunn av blodårebetennelse/vaskulitt i hjernen (referanse: Schink T, Behr S, 2016).
Diagnosen stilles vanligvis basert på de typiske symptomene.
Lignende tilstander (differensialdiagnoser): Herpes simpleks, Dermatitis herpetiformis, Impetigo, Soppinfeksjon: Candida. Insektsstikk, allergier, kontaktdermatitt.
Behandling: Antivirale legemidler, som aciclovir (Zovirax, Valtrex), kan redusere symptomene og forkorte sykdomsforløpet. Det er viktig å starte behandlingen tidlig.
Prognose: Utslettet forsvinner vanligvis etter 2-5 uker. Omtrent 20% får vedvarende smerter (postherpetisk nevralgi).
Litteratur: Marra F, 2016.
Vaksine: Shingrix er en ny, ikke levende vaksine som ble tilgjengelig på det norske markedet i 2022. Vaksinen har over 90% beskyttelse og relativt liten risiko for bivirkninger hos personer over 50 års alder. To injeksjoner er nødvendig. Vaksinen antas da å virke i 10 år (minst 7 år). Shingrix er ikke systematisk testet ved autoimmune revmatiske sykdommer, men det foreligger flere års erfaring fra utenlandske sentre tyder på god sikkerhet (referanse: Stevens M, 2020).
Histoplasmose, histoplasma
Histoplasmose er en soppinfeksjon (mykose) forårsaket av soppen Histoplasma capsulatum. Denne soppen finnes hovedsakelig i jord som er forurenset med fugle- eller flaggermusavføring. Histoplasmose er sjelden i Norge, men mer vanlig i deler av USA (Ohio og Mississippi River Valleys).
Risikofaktorer: Personer med svekket immunforsvar, for eksempel på grunn av HIV infeksjon eller bruk av immundempende medisiner, har økt risiko for å utvikle histoplasmose. (referanse: Olson TC, 2011).
Symptomer: Feber, hoste, brystsmerter og kortpustethet. I sjeldne tilfeller kan histoplasmose gi leddbetennelse (artritt) (referanse: Rosenthal J, 1983).
Undersøkelser: CT eller røntgen av lungene: Kan vise lungebetennelse og knuteformede fortetninger. Dyrkningsprøver: Kan påvise soppen i blod, urin eller vevsprøver.
Behandling: Medikamenter mot sopp infeksjon (antimykotika).
Litteratur: Bahr NC, 2015; Rosenthal J, 1983; Olson TC, 2011
HIV
Definisjon: HIV (humant immunsviktvirus) er et virus som svekker immunforsvaret.. Dette øker risikoen for å få andre infeksjoner og sykdommer. Hvis HIV-infeksjonen ikke behandles, kan den føre til AIDS (acquired immunodeficiency syndrome).
Smitte: HIV smitter gjennom blod og andre kroppsvæsker, for eksempel:
- Blodtransfusjon (sjeldent i dag)
- Deling av sprøyter
- Seksuell kontakt
- Fra mor til barn under graviditet, fødsel eller amming
Symptomer: Mange merker ingen symptomer på HIV i starten. Noen får influensalignende symptomer som feber, sår hals, hodepine og utmattelse. Eksem på bryst, hals og ansikt kan også forekomme. Senere kan HIV føre til et bredt spektre av symptomer, avhengig av hvilke infeksjoner og sykdommer man utvikler.
- Revmatiske symptomer: HIV kan også gi revmatiske symptomer (hos ca. 5%), som muskelsmerter, leddsmerter og betennelse i leddene (artritt). Avaskulære bennekroser (Osteonekrose) og Sjøgrens syndrom– liknende sykdom (Diffuse Infiltrative Lymphocytosis Syndrome/DILS med hovne spyttkjertler (parotitt) kan sees i noen tilfeller.
Diagnosen: HIV påvises ved hjelp av en blodprøve. Samtidig kan annen infeksjon som kan smitte på tilsvarende måte (Hepatitt B, Hepatitt C) og bør bli utelukket.
Behandling: HIV behandles med antivirale legemidler som tas i tablettform. Disse inkluderer Nukleosid/nukleotid revers transkriptasehemmere (NRTI), Ikke-nukleosid revers transkriptasehemmere (NNRTI), Proteasehemmere (PI), Integrasehemmere (INI) og Inngangsinhibitorer. Kombinasjonsbehandling: Vanligvis brukes en kombinasjon av minst tre ulike antiretrovirale legemidler for å behandle HIV. Dette kalles kombinasjonsbehandling eller «highly active antiretroviral therapy» (HAART). Kombinasjonsbehandling er mer effektivt enn å bruke bare ett legemiddel, og det bidrar til å forhindre at viruset utvikler resistens mot medisinene. Behandlingen kan ikke fjerne viruset helt fra kroppen, men den kan holde viruset i sjakk og forhindre utvikling av AIDS. Med dagens behandling kan personer med HIV leve et nesten normalt liv.
Litteratur: Rosenberg NE, 2016, Yao Q, 2008, Grans Kompendium i Revmatologi.
JC-virus (JCV) og PML infeksjon (progressiv multifokal leukoencefalopati)
JC-virus (John Cunningham virus) er et vanlig virus som de fleste av oss har i kroppen. Vanligvis gir det ingen symptomer, men hos personer med svekket immunforsvar kan viruset reaktiveres og forårsake en alvorlig hjernesykdom kalt PML (progredierende multifokal leukoencefalopati) som er en demyeliniserende sykdom (kan ligne MS).
Årsak: PML skyldes reaktivering av JC-virus hos personer med svekket immunforsvar. Dette kan skyldes sykdommer som HIV/AIDS, eller bruk av immundempende medisiner, for eksempel etter organtransplantasjon eller i behandling av autoimmune sykdommer. Personer som for eksempel behandles med rituximab (MabThera, Rixarthon) mot revmatiske sykdommer som systemisk lupus erythematosus (SLE) eller GPA/Wegener har dermed økt risiko.
Symptomer: PML gir symptomer fra hjernen og nervesystemet, som for eksempel:
- Problemer med tenkning, hukommelse og konsentrasjon
- Vanskeligheter med koordinasjon og balanse
- Lammelser
- Synsforstyrrelser
Feber og andre tegn på infeksjon er vanligvis ikke til stede.
Diagnose: PML kan være vanskelig å diagnostisere. MR av hjernen kan vise karakteristiske forandringer. PCR undersøkelse av spinalvæsken kan påvise JC-virus. I noen tilfeller kan det være nødvendig med hjernebiopsi for å stille diagnosen.
Lignende tilstander (differensial diagnoser): Epstein-Barr virus-infeksjon, HIV- infeksjon med hjerne-manifestasjon, Lymfom med hjerne-manifestasjon, Multiple sklerose (MS), PACNS (primær CNS-vaskulitt), Reversibel posterior leukoencefalopati, Varicella zoster infeksjon med hjerne-betennelse.
Behandling: Det finnes ingen spesifikk behandling mot PML. Det viktigste er å styrke immunforsvaret, for eksempel ved å stoppe immundempende behandling. I noen tilfeller kan plasmaferese (en metode for å rense blodet) være aktuelt. Immunrekonstitusjonsinflammasjons-syndrom (IRIS) er en sjelden komplikasjon som kan behandles med kortikosteroider.
Prognose: PML er en alvorlig sykdom. Forløper er avhengig av hvor tidlig sykdommen oppdages og behandles, hvor sterkt immunforsvaret er og hvilke deler av hjernen som er rammet. Samlet sett er dødeligheten 20-50% (referanse: Adang L, 2015).
Litteratur: Alstadhaug KB, 2017 (Tidsskr Nor Legeforen), Molloy ES, 2017, Maas RPPVM, 2016.
Kryptokokker
Vennligst se Cryptococcus ovenfor
Legionella, legionellose, legionærsykdom
Legionellose (Legionella pneumophilia (90%), Legionær-sykdommen, ICD-10: A48.1
Definisjon: Legionellose er en infeksjon forårsaket av bakterien Legionella. Sykdommen kan arte seg på to måter:
- Pontiac feber: En mildere influensalignende sykdom med feber, frysninger, muskelsmerter og hodepine. Den går spontant over etter mindre enn en uke og uten spesiell behandling. Inkubasjonstiden (mellom smitte og symptomer) er 1-3 dager.
- Legionærsykdom: En alvorlig lungebetennelse som omtales nærmere her. Inkubasjonstiden er 10-20 dager.
Smitte: Legionellabakterien finnes naturlig i vann og jord. Smitte skjer ved innånding av forurenset vann, for eksempel fra dusjhoder, klimaanlegg eller boblebad.
Symptomer på legionærsykdom:
- Høy feber
- Frysninger
- Muskelsmerter
- Hodepine
- Tørrhoste
- Tungpustethet
- Diaré
- Nedsatt nyrefunksjon
Diagnosen stilles ved å påvise Legionellabakterien eller dens antigener i urin eller luftveisprøver (bronkoskopi med BAL av lungelege). CT av lungene kan vise typiske forandringer med fortetninger og «vann i lungene» (økt mengde pleuravæske) nederst i begge lunger ved legionærsykdommen.
Lignende sykdommer (differensialdiagnoser): antisyntetase syndromet, hjernehinnebetennelse (meningitt), influensa, lungebetennelser av andre årsaker, andre opportunistiske infeksjoner, systemisk lupus erythematosus (SLE).
Behandling: Legionellose behandles med antibiotika, vanligvis kinoloner (for eksempel ciprofloksacin) eller makrolider (for eksempel azitromycin).
Litteratur; Simonsen S, 2015.
Listeriose
Definisjon; Listeriose er en infeksjon forårsaket av bakterien Listeria monocytogenes. Smitte skjer vanligvis gjennom matvarer som er forurenset med bakterien, for eksempel rått kjøtt, upasteuriserte melkeprodukter og enkelte typer ferdigmat.
Risikogrupper: Gravide, personer med svekket immunforsvar og eldre er mer utsatt for å utvikle alvorlig listeriose.
Symptomer: Symptomene på listeriose varierer avhengig av hvor i kroppen infeksjonen setter seg. Latenstiden (fra smitte til de første symptomene) er vanligvis ca. 24 timer.
Milde symptomer:
- Influensalignende symptomer (feber, muskelsmerter, hodepine)
- Diaré
- Oppkast
Alvorlige symptomer:
- Hjernehinnebetennelse (meningitt)
- Blodforgiftning (sepsis)
Symptomer hos gravide:
- Influensalignende symptomer
- Fosterdød
- For tidlig fødsel
Diagnosen stilles ved å påvise Listeria-bakterien i blodprøver eller spinalvæske (etter spinalpunksjon).
Behandling: Listeriose behandles med antibiotika, vanligvis ampicillin og gentamicin.
Forebygging: God kjøkkenhygiene og riktig behandling av matvarer kan redusere risikoen for listeriose. Gravide og personer med svekket immunforsvar bør være spesielt forsiktige med å unngå matvarer som kan være forurenset med Listeria.
Litteratur: Pena-Saredo JL, 2008; Maertens de Noordhout C, 2014.
MRSA (Methilicin resistente stafylokokkus aureus)
MRSA (methicillin resistente staphylokokkus aureus) er en type gule stafylokokker som er resistente mot mange typer antibiotika. Dette gjør infeksjoner med MRSA vanskeligere å behandle.
Smitte: MRSA smitter hovedsakelig ved direkte kontakt med en smittet person eller forurensede gjenstander. Bakterien kan også spres via luften, men dette er mindre vanlig.
Risikofaktorer: Personer med svekket immunforsvar, som har vært innlagt på sykehus i utlandet, eller som har hudinfeksjoner, har økt risiko for MRSA-infeksjon.
Symptomer: MRSA kan gi ulike symptomer avhengig av hvor i kroppen infeksjonen sitter. Hudinfeksjoner er vanligst, og kan gi rødhet, hevelse, smerter og puss. MRSA kan også forårsake lungebetennelse, blodforgiftning og andre alvorlige infeksjoner.
Undersøkelser: MRSA påvises ved å ta en prøve fra det infiserte området, for eksempel et sår eller nesen. Prøven sendes til laboratoriet for dyrking og resistensbestemmelse.
Behandling: MRSA-infeksjoner behandles med antibiotika som bakterien fortsatt er følsom for. I noen tilfeller kan det være nødvendig med kirurgisk behandling for å fjerne infisert vev.
Forebygging: God hygiene, som håndvask og desinfeksjon, er viktig for å forebygge MRSA-smitte. Personer som er kolonisert med MRSA (det vil si at de har bakterien på huden eller i nesen uten å være syke), kan trenge behandling for å fjerne bakterien.
MRSA på sykehus: Sykehus har rutiner for å hindre spredning av MRSA. Pasienter som er smittet eller kolonisert med MRSA blir isolert for å hindre smitte til andre pasienter og ansatte.
MRSA-prosedyrer finnes blant annet i nasjonal veileder fra Folkehelseinstituttet (referanser: Folkehelseinstituttet, veileder, Folkehelseinstituttets veileder (2016).
Litteratur: Hidron IA, 2010 (MRSA ved HIV infeksjon), Krämer J, 2018
Mykobakterier (atypiske)
Definisjon: Mykobakterier er en gruppe bakterier som kan forårsake ulike sykdommer. Noen mykobakterier forårsaker tuberkulose (TBC), mens andre kalles ikke-tuberkuløse mykobakterier (NTM). NTM finnes naturlig i vann og jord, og smitter vanligvis ikke mellom mennesker.
Risikofaktorer: Infeksjoner med NTM oppstår oftest hos personer med svekket immunforsvar, for eksempel de som bruker immundempende legemidler eller som har kroniske lungesykdommer.
Smitte; Urent vann eller vanndamp. Smitte fra akvarier (både ferskvann- og saltvann) forekommer (akvarie-granulom). Fra en smittes tar det 2-3 uker før eventuell infeksjon bryter ut (latenstid). Sykdommen er ikke smittsom mellom mennesker.
Symptomer: NTM-infeksjoner kan gi et bredt spekter av symptomer, avhengig av hvilket organ som er affisert. Noen vanlige symptomer er:
- Hudinfeksjoner: Kroniske sår, knuter og hevelser. Wrythema-nodosum-lignende granulomatøse knuter på hender og underarmer ved akvarie-granulom (M. marinum),
- Lymfeknutebetennelse: Hovne lymfeknuter, oftest på halsen. Barn rammes vanligst.
- Leddbetennelse: (septisk artritt). Også ryggvirvler kan rammes.
- Lungebetennelse: Hoste, oppspytt og tungpustethet. Mycobacterium avium complex, MAC er den vanligste ikke-tuberkuløse infeksjonen med mykobakterier som angriper lunger. MAC består av flere typer mykobakterier.
- Generelle symptomer: Feber, nattesvette, magesmerter, diaré og vekttap.
Diagnosen stilles ved å påvise NTM i prøver fra det affiserte organet, for eksempel spytt, vevsprøver eller leddvæske. CT av lungene kan vise typiske forandringer ved lungeinfeksjon, oftest i lungenes overlapper (i motsetning til en del revmatiske lungesykdommer). Knuter og fibrose (fibronodulær form). Kaverner (fibrokavitær form). Bronkiektasier (Nodulær bronkiektastisk form). Prøvetakning ved bronkoskopi (lungeundersøkelse) og dyrkning eller ved lymfeknutebiopsi kan være aktuelt. Blodprøver for tuberkulose påvisning (IGRA test) er vanligvis normale (med unntak av M. Kansasii, M. marinum og M.zulgai).
Behandling: Behandling av NTM-infeksjoner er ofte langvarig og komplisert, og bør skje i samråd med spesialist (lungelege, infeksjonslege). Antibiotika som azitromycin eller claritromycin er hovedbehandlingen eom er relativt langvarig
Litteratur; Tveiten H, 2018; Diel R, 2018 (MAC og lungebetennelse); Bi S, 2015 (Osteomyelitt); Henkle E, 2015; Tverer I, 2019 (Akvariegranulom).
Mykoplasma
Definisjon: Mykoplasma er en bakterie som kan forårsake infeksjon, oftest i luftveiene (“mycoplasma pneumonia”). Sykdommen rammer vanligvis barn og unge voksne. Dette er ikke en klassisk ”opportunistisk infeksjon”, men ved et svekket immunsystem som under immundempende, anti-revmatisk behandling, etter organtransplantasjon eller ved HIV infeksjon, kan mykoplasma infeksjon bli alvorlig.
Smitte: Mykoplasma smitter gjennom dråpesmitte, for eksempel ved hosting og nysing. Sykdommen er vanligst i høst- og vinter månedene.
Risikofaktorer: Personer med svekket immunforsvar kan utvikle mer alvorlig mykoplasmainfeksjon.
Symptomer: Mange har ingen symptomer på mykoplasmainfeksjon.
Vanlige symptomer:
- Influensalignende symptomer (feber, muskelsmerter, hodepine)
- Sår hals
- Heshet
- Rennende nese
- Øresmerter
- Tørrhoste
Alvorlige symptomer (sjeldne):
- Lungebetennelse (ca. 10%)
- Hjertebetennelse (myokarditt, perikarditt)
- Hjernehinnebetennelse (meningitt)
- Hjernebetennelse (encefalitt)
Diagnosen stilles ved å påvise mykoplasma i prøver fra luftveiene. PCR-test er den mest sensitive metoden. Kulde-agglutininer kan foreligge i blodprøve, men kan forekomme også ved andre tilstander. CT-undersøkelse av lunger kan vise små, uspesifikke forandringer som fortykket bronkialvegg, små knuter og mattglassfortetninger.
Lignende sykdommer (differensialdiagnoser): andre atypiske pneumoni årsaker): Mycoplasma pneumoniae, Chlamydia pneumoniae, Legionella.
Behandling: Mykoplasmainfeksjon behandles med antibiotika, vanligvis makrolider (for eksempel azithromycin, clarithromycin eller erythromycin).
Litteratur: Parrot GL, 2016, Tanaka H, 2016 (Radiografiske lunge symptomer), Miyashita N, 2009 (Radiografiske lunge symptomer).
Nokardiose
Definisjon; Nokardiose er en infeksjon forårsaket av bakterier i Nocardia-familien. Disse bakteriene finnes naturlig i jord og vann. Nokardiose er en opportunistisk infeksjon, som betyr at den oftest rammer personer med svekket immunforsvar.
Risikofaktorer: Personer med svekket immunforsvar, for eksempel de som bruker immundempende medisiner, eller som har HIV-infeksjon, har økt risiko for å utvikle nokardiose.
Symptomer: Nokardiose kan gi et bredt spekter av symptomer, avhengig av hvilket organ som er affisert. Noen vanlige symptomer er:
- Lunger: Hoste, brystsmerter, tungpustethet.
- Hjerne: Hodepine, forvirring, endret bevissthet ved hjerne abscess.
- Hud: Rødhet, hevelse, smerter.
- Svulst-lignede hevelser/abscesser i muskler og skjelett, ellers ikke revmatiske symptomer (Predersen HB, 2021).
- Generelle symptomer: Feber, nattesvette, vekttap.
Undersøkelser: Diagnosen stilles ved å påvise Nocardia-bakterien i prøver fra det affiserte organet, for eksempel spytt, vevsprøver eller blod. CT av lungene eller hjernen kan vise typiske forandringer.
Nokardiose skyldes opportunistisk infeksjon med nocardia bakterier. Det finnes mange beslektede nocardia-bakterier. Infeksjonen angriper lunger, men også andre organer, deriblant hjernen. Kan ligne mange andre typer infeksjon, inklusiv Tuberkulose og atypiske mykobakterier. Infeksjonen kan medføre svulst-lignede forandringer i muskler og skjelett, ellers ikke revmatiske symptomer. Tilstanden bør vurderes ved abscesser og subakutt infeksjon blant immunsupprimerte (Predersen HB, 2021).
Behandling; Nokardiose behandles med antibiotika, vanligvis trimetoprim-sulfametoksazol (Bactrim) i minst 6 måneder. I noen tilfeller kan det være nødvendig med kirurgisk behandling for å fjerne infisert vev.
Litteratur: Li S, 2015; Yamagata M, 2013; Shariff M, 2016 (lunger).
Parvovirus B 19
Definisjon: Parvovirus B19 er et vanlig virus som oftest forårsaker den såkalte femte barnesykdommen (erythema infektiosum). Sykdommen gir vanligvis milde symptomer, men kan være mer alvorlig hos personer med svekket immunforsvar eller hos gravide.
Parvovirus B19 forårsaker ikke en klassisk ”opportunistisk infeksjon”, men viktig å vurdere blant personer som får immunsuppresjon. Parvovirus B19 forårsaker utslett (erythema infektiosum), den såkalte 5. barnesykdommen blant små barn.
Smitte: Parvovirus B19 smitter gjennom dråpesmitte, for eksempel ved hosting og nysing.
Symptomer
Første uke: Influensalignende symptomer (feber, muskelsmerter, hodepine). Kløe
Andre uke: Utslett (ligner på røde hunder/rubella). Leddsmerter (artralgi).
Utslettet er ofte mer tydelig hos barn enn hos voksne. Leddsmerter er vanligere hos voksne, og kan ramme mange ledd. Leddsmertene går vanligvis over av seg selv i løpet av noen uker.
Komplikasjoner: I sjeldne tilfeller kan parvovirus B19 gi komplikasjoner, som for eksempel: alvorlig anemi (lav blodprosent), hjertebetennelse (myokarditt), fosterdød eller spontanabort (hos gravide). Voksne kan få en leddgikts-lignende (RA) utbredelse med smerter og hevelser i mange ledd, inklusive fingerledd. Leddsmertene går tilbake av seg selv i løpet av tre uker, sjeldnere etter noen måneder. Infeksjon i svangerskap: Skade på fosteret i form av hydrops føtalis, intrauterin fosterdød eller spontanabort.
Diagnosen stilles vanligvis basert på symptomene. Blodprøver kan vise tegn på infeksjon, som lav blodprosent (anemi) og endringer i antall hvite blodceller (leukopeni).
Behandling: Det finnes ingen spesifikk behandling mot parvovirus B19. De fleste blir friske av seg selv. Ved alvorlig anemi kan det være nødvendig med blodtransfusjon.
Litteratur: Soludo-Juresa D, 2015, Heegaard ED, 2002, Naides SJ, 1998.
PML (JC-virus) Progressiv Multifokal Leukoencefalopati
- Vennligst se JC-virus ovenfor
Pneumocystis
Definisjon: Pneumocystis carinii/jiroveci er en sopp som kan forårsake lungebetennelse (pneumoni). Infeksjonen kalles Pneumocystis-pneumoni (PCP) og kan være livstruende, særlig for personer med svekket immunforsvar.
Historie: 1908 Carlos Chagas oppdager sykdommen. 1912 Sykdommen kalles pneumocystis carinii. 1940 Otto Jiroveci beskriver sykdom forårsaket av pneumocystis hos menneske. 1988 rRNA sekvensering (genetisk undersøkelse) viser at pneumocystis er en sopp. 2003 Sykdommen benevnes pneumocystis jirovecii.
Risikofaktorer: PCP rammer oftest personer med svekket immunforsvar, for eksempel de som bruker immundempende medisiner, eller som har HIV infeksjon.
Symptomer: PCP kan gi symptomer som:
- Tørrhoste
- Tungpustethet
- Feber
- Nattesvette
- Vekttap
Diagnosen stilles ved å påvise soppen i prøver fra luftveiene, for eksempel ved bronkoskopi (en undersøkelse hvor man fører et tynt rør med et kamera ned i lungene). Tegn på oksygen mangel (hypoksemi, lav pO2) og forhøyet Laktat Dehydrogenase (LD) i blodprøve, uventet fall i lungefunksjon ved lungefunksjonstester og 6-minutter gangtest, CT undersøkelse av lunger viser diffuse infiltrater.
Lignende sykdommer (differensialdiagnoser): Andre lungeinfeksjoner (se opportunistiske infeksjoner og pneumokokker). Økt aktivitet med lungemanifestasjon av bakenforliggende sykdom ved systemisk bindevevssykdom eller vaskulitt med lungeaffeksjon (interstitiell lungesykdom). Lungeblødninger.
Behandling: PCP behandles med antibiotika, vanligvis trimetoprim-sulfametoksazol (Bactrim). I noen tilfeller kan det være nødvendig med oksygenbehandling eller respirator.
Forebygging: Personer med høy risiko for PCP kan få forebyggende behandling med trimetoprim-sulfametoksazol eller andre legemidler. Økt risiko foreligger hos personer som får immunsupprimerende behandling med for eksempel cyclofosfamid (Sendoxan) eller rituximab (Rixathon, MabThera). Prednisolon: Høye doser (mer enn 20-30 mg/dag) over mer enn 4 uker øker også risikoen. Pasienter med ANCA vaskulitt (GPA, MPA, EGPA) er spesielt utsatt.
Prognose: PCP kan være en alvorlig infeksjon, men prognosen er bedre i dag enn tidligere, takket være effektiv behandling.
Litteratur: McKinnel JA, 2012; Mecoli CA, 2017.
Pseudomonas
Definisjon: Pseudomonas aeruginosa er en bakterie (P. aeruginosa) som kan forårsake infeksjoner hos mennesker. Den er en opportunistisk bakterie, som betyr at den oftest forårsaker sykdom hos personer med svekket immunforsvar.
Risikofaktorer: Pseudomonas-infeksjoner er mer vanlige hos personer med: Svekket immunforsvar (for eksempel på grunn av sykdom eller medisinbruk), diabetes, cystisk fibrose, brannskader, kateter eller intravenøse veneporter eller sår etter kirurgi.
Smitte: Pseudomonas aeruginosa finnes i vann, jord og annen fuktighet som i varme badebasseng, badekar og varmepumper/aircondition, og kan overføres via kontakt med forurenset vann, utstyr eller overflater.
Symptomer: Pseudomonas kan forårsake infeksjoner i ulike deler av kroppen, og symptomene varierer avhengig av hvor infeksjonen sitter.
Noen eksempler på infeksjoner forårsaket av Pseudomonas aeruginosa:
- Lungebetennelse (diffus brochopneumoni): Hoste, tungpustethet, feber.
- Urinveisinfeksjon: Svie ved vannlating, hyppig vannlating, feber.
- Hudinfeksjoner: Rødhet, hevelse, smerter, puss.
- Øyeinfeksjoner: Rødhet, smerter, tåreflod.
- Mage-tarm infeksjon i form av nekrotiserende enterokolitt sees hos for tidlig fødte (premature) barn og ved kreft.
- Blodforgiftning (sepsis): Feber, frysninger, lavt blodtrykk, rask puls.
Diagnosen stilles ved å påvise Pseudomonas aeruginosa i prøver fra det infiserte området, for eksempel urin, blod eller sårvæske.
Behandling: Pseudomonas-infeksjoner behandles med antibiotika. Valg av antibiotika avhenger av hvor infeksjonen sitter og hvilken resistens bakterien har. I noen tilfeller kan det være nødvendig med kirurgisk behandling for å fjerne infisert vev. Infiserte katetre og andre årsaker må fjernes.
Litteratur: Wakabayashi A, 2018.
Q-feber
Definisjon: Q-feber er en infeksjonssykdom forårsaket av bakterien Coxiella burnetii. Denne bakterien kan smitte både dyr og mennesker. Q-feber er sjelden i Norge, men forekommer i andre deler av verden.
Smitte skjer vanligvis ved kontakt med infiserte dyr eller deres avføring, for eksempel ved innånding av støv fra fjøs eller ved flåttbitt. Husdyr som storfe, sau, geit, hund og katt kan være bærere av bakterien og smitte mennesker. Inkubasjonstiden (mellom smitte og symptom) er 9-40 dager.
Risikofaktorer: Personer med svekket immunforsvar, gravide og personer med hjerteklaffefeil har økt risiko for alvorlig Q-feber.
Symptomer: Q-feber kan gi et bredt spektre av symptomer, fra milde influensalignende symptomer til alvorlig lungebetennelse eller leverbetennelse.
Akutt Q-feber:
- Høy feber
- Frysninger
- Muskelsmerter
- Hodepine
- Tretthet
- Hoste
- Magesmerter
Kronisk Q-feber:
- Vedvarende feber
- Nattesvette
- Vekttap
- Hjertebetennelse (endokarditt)
- Betennelse i hovedpulsåren (aortaaneurisme)
- Beinbetennelse (osteomyelitt)
Diagnosen stilles ved å påvise antistoffer mot Coxiella burnetii i blodprøver fra 1-2 uker etter smitte, eller ved å påvise bakteriens DNA.
Behandling: Q-feber behandles med antibiotika. Doksycyklin er førstevalget. Behandlingsvarigheten avhenger av sykdomsforløpet og pasientens allmenntilstand.
Litteratur: Bråten LC, 2016, Tidskr nor legefor; Leknesund SH, 2019.
Toksoplasmose
Definisjon: Toksoplasmose er en infeksjon forårsaket av parasitten Toxoplasma gondii. Parasitten finnes i avføring fra katter, og i rått eller utilstrekkelig varmebehandlet kjøtt.
Smitte: Mennesker kan smittes med toksoplasmose ved å komme i kontakt med katteavføring eller spise forurenset mat (for eksempel rått kjøtt eller uvasket grønnsaker).
Symptomer: De fleste som smittes med toksoplasmose merker ingen symptomer. Noen kan få milde influensalignende symptomer, som:
- Feber
- Hodepine
- Muskelsmerter
- Hos personer med svekket immunforsvar kan toksoplasmose føre til alvorligere sykdom, som hjernebetennelse (encefalitt) eller øyeinfeksjon (chorio-retinitt).
Toksoplasmose og graviditet: Toksoplasmose kan være farlig for gravide, da parasitten kan overføres til fosteret og føre til misdannelser (“kongenital toksoplasmose”) eller abort. De såkalte “TORCH infeksjoner” er en gruppe infeksjoner som kan medføre misdannelser hos foster: Toksoplasmose, Rubella (røde hunder), cytomegalivirus (CMV) og Herpes simpleks.
Diagnosen stilles ved å påvise antistoffer mot Toxoplasma gondii i blodprøver.
Behandling: Behandling er vanligvis ikke nødvendig for friske personer. Personer med svekket immunforsvar eller gravide kan trenge behandling med antibiotika, for eksempel med trimetoprim-sulfa.
Forebygging: God hygiene og riktig håndtering av mat kan redusere risikoen for toksoplasmose. Gravide bør være spesielt forsiktige med å unngå kontakt med katteavføring og rått kjøtt.
Litteratur: Halonen SK, 2014
Trikinose
Trikinose er en sjelden parasittsykdom forårsaket av rundormer i Trichinella-slekten. Mennesker smittes vanligvis ved å spise rått eller utilstrekkelig varmebehandlet kjøtt, spesielt svinekjøtt, som inneholder parasittens larver.
Forekomst: Trikinose er sjelden i Norge, men forekommer i andre deler av verden, inkludert USA, Kina, Argentina og Russland.
Symptomer: Symptomene på trikinose opptrer i to faser:
Fase 1 (1-2 uker etter smitte):
- Kvalme
- Diaré
- Magesmerter
Fase 2 (2-8 uker etter smitte):
- Muskelsmerter og muskelsvakhet
- Hevelser, spesielt rundt øynene
- Feber
- Små blødninger under neglene (forårsaket av betennelse/vaskulitt i små blodårer)
Diagnosen mistenkes ved karakteristiske symptomer og bekreftes ved blodprøver som påviser antistoffer mot parasitten eller selve parasitten. Diagnosen er sannsynlig hvis minst tre av følgende seks tegn foreligger: 1) feber, 2) muskelsmerte, 3) mage-tarm-plager, 4) hevelse i ansiktet, 5) eosinofili i blodprøve, 6) blødninger ved og i øyne (subkonjunktivalt, subungualt og retinalt). Blodprøve viser også utslag ved spesielle tester mot trikiner (ELSISA antigen-tester).
Lignende sykdommer / differensialdiagnoser: Utenom vaskulitt-sykdommer kan trikinose ligne myositt.
Behandling: Trikinose behandles med legemidler som dreper parasitten. I noen tilfeller kan prednisolon (et kortisonpreparat) gis for å lindre muskelsmerter og betennelse (referanse: Kosmidou M, 2021).
Tuberkulose
Ureaplasma urealyticum
Ureaplasma urealyticum er en bakterie som normalt finnes i urinveiene og kjønnsorganene hos både menn og kvinner. Vanligvis gir den ingen symptomer, men i noen tilfeller kan den forårsake infeksjoner. Personer med nedsatt immunsystem utsatt. Et norsk beskrivelse av et tilfelle (referanse: Kvalvik SA, 2020). Ureaplasma urealyticum kan forårsake ulike infeksjoner, blant annet:
- Urinveisinfeksjon: Svie ved vannlating, hyppig vannlating, feber.
- Bekkeninfeksjon: Smerter i underlivet, feber, utflod.
- Leddbetennelse (artritt): Smerter, hevelse og stivhet i leddene. Dette er sjelden.
Risikofaktorer: Personer med svekket immunforsvar er mer utsatt for å utvikle infeksjoner med Ureaplasma urealyticum.
Diagnose: Bakterien kan påvises ved prøvetaking fra urinveiene eller kjønnsorganene.
Behandling: Infeksjoner med Ureaplasma urealyticum behandles med antibiotika.
Vankomycin resistente enterokokker (VRE)
Definisjon. Enterokokker er bakterier som normalt finnes i tarmen vår. VRE (vankomycinresistente enterokokker) er enterokokker som har blitt motstandsdyktige mot antibiotikumet vancomycin . Dette gjør det vanskeligere å behandle infeksjoner forårsaket av disse bakteriene.
Forekomst: VRE er mer vanlig i land utenfor Norden. I Norge overvåkes forekomsten av VRE nøye for å hindre spredning.
Risikofaktorer: Personer med svekket immunsystem, som bruker immundempende medisiner, eller som har vært innlagt på sykehus i utlandet, har økt risiko for VRE-infeksjon.
Symptomer: VRE gir ofte ingen symptomer. Hvis bakterien forårsaker infeksjon, kan det gi symptomer som:
- Urinveisinfeksjon: Svie ved vannlating, hyppig vannlating, feber.
- Sår infeksjon: Rødhet, hevelse, smerter, puss.
- Blodforgiftning (sepsis): Feber, frysninger, lavt blodtrykk, rask puls.
Undersøkelser: VRE kan påvises ved å ta en prøve fra endetarm (rektalpensel). Resistensgener påvises ved PCR. Mer informasjon her (Folkehelseinstituttet). Melding: Mikrobiologisk laboratorium og behandlende lege melder påvist vankomycin resistente enterokokker til MSIS ved Folkehelseinstituttet. Legen melder også til pasientens kommunelege.
Behandling: Hvis VRE ikke gir symptomer, er behandling vanligvis ikke nødvendig. Ved VRE-infeksjon vil legen velge antibiotika som bakterien fortsatt er følsom for. Ved VRE i sykehus sørges for isolasjon i henhold til smittevernrutiner. Litteratur: Folkehelseinstituttet (2023).
Forebygging: God hygiene er viktig for å hindre spredning av VRE. På sykehus følges spesielle smittevernrutiner for å hindre spredning av VRE til andre pasienter.
Litteratur (opportunistiske infeksjoner)
- Winthrop KL, 2015
- Kumar R, 2019 (etter transplantasjon)
- Det norske Folkehelseinstituttet