Antistoff i blodprøver og biomarkører 4.17/5 (12)

Share Button
Antistoff
Antistoff i blodprøver kan avgjøre diagnosen

Falske positive blodprøveresultater

Antistoff i blodprøver forekommer ved systemiske bindevevssykdommer og vaskulitt og kan være nyttige når en skal stille diagnose. Disse prøvene blir bestilt på laboratoriet ut i fra klinisk mistanke om aktuell sykdom. Dessverre viser testene ofte forandringer selv om sykdom ikke foreligger (falsk positive resultater). Prøveresultatene besvares ofte med resultater i titere. Høye titere er mer suspekte på sykdom enn lave titere. En befolkningsundersøkelse fra Nord-Italia viste klart forhøyet antinukleære antistoff (ANA i titer 1:160) hos 8,2% kvinner og 3,7% menn. Det er lite sannsynlig at de fleste av disse er syke eller blir syke (referanse: Selmi C, 2016). Resultatet av antistoff-prøvene må derfor tolkes med forsiktighet, særlig ved lave verdier. Hos barn med artritt kan ANA indikere barneleddgikt, oftest oligoartikulær type.

ANA-test (Antinukleære antistoff)

Positiv ANA-test forekommer oftest i høye nivåer (titere) ved systemiske bindevevssykdommer, men også ved andre autoimmune sykdommer som autoimmun hepatitt og stoffskiftesykdom (thyreoiditt). En positiv ANA test bør derfor utredes med videre undersøkelser. 

Årsaker: 1-5 % av friske personer har ANA i lave titere, økende insidens med stigende alder. Videre bør man være oppmerksom på at noen ELISA-tester er forurenset, hvilket kan gi falske positive resultater. Ved myositt og ved systemisk sklerose kan immunologisk laboratorium utføre mer omfattende diagnose-spesifikke antistoffundersøkelser (“myositt-spesifikke antistoff», «skleroderma-blott”) som er beskrevet under disse sykdommene.

Autoimmune sykdommer og antistoff

Antifosfolipid syndrom (ApLs)

Antistoff påvises minst to ganger med minst 3 måneders mellomrom for å utelukke tilfeldige, forbigående resultater (falsk positive). Resultater i høye titere og IgG-antistoff er viktigst. Personer som har utslag i alle tre typer (lupus antikoagulant + kardiolipin + beta2-Glykoprotein) har klart høyest risiko blodpropper og spontanaborter.

Lupus antikoagulant Viktigste markør for tromboembolier (blodpropp) og risiko for spontanabort. Analyseres ved koagulasjons laboratorium Kardiolipin-antistoff, Beta-2-Glykoprotein antistoff

Antisyntetase syndromet

MCTD (mixed connective tissue disease, blandet bindevevssykdom)

Myositt og dermatomyositt

Litteratur: Betteridge ZE, 2011

Myositt spesifikke antistoff: (Immunologisk lab OUS etter avtale):

Revmatoid artritt (RA), Leddgikt

SLE (Systemisk Lupus Erytematosus)

Sjøgrens syndrom

Svangerskap, revmatisk sykdom og antistoff

Systemisk sklerose (sklerodermi)

Makrofag aktiveringssykdom / HLH

  • Løselig IL-2 reseptor  (sCD25) er markør for lymfocyttaktivering og kan rekvireres fra Immunologisk lab Oslo Universitetssykehus. Løselig IL-2 reseptor inngår i diagnostiske kriterier for makrofag aktiveringssyndrom der høye verdier forventes, men er ikke spesifikk.
    • Økt nivå av løselig IL-2 reseptor også ved andre inflammatoriske sykdommer som RA, SLE, sarkoidose, psoriasis), infeksjoner og kreft (særlig lymfom).

Vaskulitt

Encefalitt (hjernebetennelse)

  • GKC-komplekset, oftest LGi1(kramper i ansikt og arm)
  • anti-Hu (kranial nevropati)
  • anti-GBA-b Reseptor (kramper)
  • anti-GAD65 (Stiff-person syndrom, ny Diabetes I)
  • AMPAR antistoff (psykose)
  • anti NMDAR (psykose, kramper)
  • D2R (dystoni)
  • GlyR (hyperpleksi,overreaksjon)
  • GABA -A-R (kramper)
  • Caspr2 (muskelkramper, facikulasjoner)
  • DPPX (myoklonus, delir, overømfintlig tarm)
  • Ma2 (kranial nevropati)
  • Miller-Fisher (kranial nevropati), (kranial nevropati)

(Referanse: Lancaster E, 2016)

Antistoff forekommer i serum og i spinalvæske.

Andre tilstander & antistoff

Litteratur

Monarch PA, 2014 (vaskulitt-antistoff)


Denne siden har hatt 12 besøk i dag

Vennligst vurder denne siden