🟢Definisjon
Tropesykdommer er infeksjonssykdommer som hovedsakelig forekommer i tropiske og subtropiske områder. De kan forårsakes av virus, bakterier, sopp eller parasitter. Personer som bruker immundempende legemidler, for eksempel ved revmatiske sykdommer, kan ha økt risiko for alvorlig sykdom ved enkelte infeksjoner. Tropesykdommer kan oppstå hos personer som reiser til slike områder, men kan også påvises hos personer som har innvandret fra eller oppholdt seg i tropiske strøk. Enkelte tropesykdommer kan gi symptomer som ligner symptomer ved revmatiske sykdommer (se Lignende tilstander).
Symptomer
Tropesykdommer kan gi ulike symptomer, avhengig av hvilken infeksjon som foreligger. Vanlige symptomer og funn kan være feber, utslett, knuter under huden, hovne lymfeknuter, magesmerter samt smerter i muskler og ledd. Noen sykdommer kan også påvirke indre organer, nervesystemet eller blodet.
Undersøkelser
For å stille diagnosen er det vanligvis nødvendig med en kombinasjon av flere undersøkelser.
Sykehistorie: Legen vil spørre om tidligere og nylige reiser til tropiske eller subtropiske områder, eventuell eksponering for smitte, bruk av immundempende legemidler og hvilke symptomer du har.
Klinisk undersøkelse: Legen undersøker blant annet hud, ledd, lymfeknuter og indre organer, inkludert lever og milt. Ved behov undersøkes også øyne, munn og nervesystem.
Blod- og urinprøver: Blodprøver kan vise tegn til betennelse, for eksempel forhøyet CRP og senkningsreaksjon (SR), endringer i antall blodceller, forhøyede leverenzymer eller tegn på nedsatt nyrefunksjon. Urinprøver kan avdekke nyreaffeksjon. I tillegg kan det være aktuelt med spesifikke prøver for å påvise bestemte infeksjoner.
Bildediagnostikk: I enkelte tilfeller kan røntgenundersøkelse, ultralyd, CT eller MR være aktuelt for å undersøke lunger, indre organer eller sentralnervesystemet.
Andre undersøkelser: Avføringsprøver, spinalpunksjon (undersøkelse av spinalvæsken rundt hjernen og ryggmargen) og vevsprøver (biopsier) kan være nødvendig dersom det er mistanke om bestemte sykdommer.
Lignende tilstander (differensialdiagnoser)
Symptomene ved enkelte tropesykdommer kan ligne symptomer ved flere revmatiske og inflammatoriske sykdommer, blant annet:
- Systemisk lupus erythematosus (SLE)
- Sjögrens syndrom
- Revmatoid artritt (leddgikt)
- Spondyloartritt (en gruppe inflammatoriske sykdommer som rammer ledd og muskler)
- Systemisk vaskulitt (betennelse i blodårene)
💊Behandling
Behandlingen avhenger av hvilken sykdom som forårsaker symptomene. Bakterielle infeksjoner behandles ofte med antibiotika, mens parasittinfeksjoner vanligvis behandles med antiparasittære legemidler. For enkelte virusinfeksjoner finnes spesifikke antivirale legemidler, mens behandlingen av andre virusinfeksjoner hovedsakelig består av symptomlindrende tiltak og forebygging av komplikasjoner. Nærmere informasjon om behandling finnes under de enkelte sykdommene.
Litteratur
🔵Spesifikke tropesykdommer
Bilharziose (Schistosomiasis)
Definisjon. Bilharziose (schistosomiasis) er en parasittsykdom som skyldes infeksjon med blodikter (Schistosoma-arter). Sykdommen forekommer hovedsakelig i tropiske og subtropiske områder og smitter ved kontakt med infisert ferskvann.
De voksne parasittene lever i blodårene rundt urinblære eller tarm, avhengig av art. Sykdomssymptomene skyldes først og fremst kroppens immunreaksjon mot parasittegg som avleires i vev. Dette fører til en kronisk granulomatøs betennelsesreaksjon som over tid kan gi organskade.
I sjeldne tilfeller kan schistosomiasis være assosiert med muskel- og skjelettsymptomer, inkludert leddbetennelse (artritt) og ryggsmerter (Rakotomala HN, 2017).
Sykdomsårsaker. Bilharziose forårsakes av flate parasittormer (trematoder) som tilhører slekten Schistosoma.
De viktigste artene hos mennesker er: Schistosoma haematobium (urinveis-schistosomiasis), Schistosoma mansoni, Schistosoma japonicum, Schistosoma intercalatum, Schistosoma guineensis og Schistosoma mekongi.
Parasittene har en livssyklus som involverer ferskvannssnegler som mellomverter. Mennesker smittes når larver (cercarier) trenger gjennom huden ved kontakt med infisert ferskvann.
Forekomst. Schistosomiasis er en av verdens vanligste parasittsykdommer. Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at mer enn 250 millioner mennesker er smittet globalt.
⚠️Mer enn 90 % av sykdomstilfellene forekommer i Afrika sør for Sahara. Sykdommen finnes også i deler av Midtøsten, Sør-Amerika, Karibia, Kina, Filippinene og Sørøst-Asia
I Norge diagnostiseres sykdommen hovedsakelig hos personer som har bodd i eller reist til endemiske områder.
Smitte. Parasittene overføres via forurenset badevann. De stammer fra infiserte ferskvannssnegler. Barn som leker i vann er spesielt utsatt for smitte.
Smitte skjer ved kontakt med infisert ferskvann, for eksempel innsjøer, elver, dammer og irrigasjonskanaler.
Parasitten trenger direkte gjennom huden og krever ikke sår eller skade i huden. Smitte skjer ikke fra person til person. Barn som leker eller bader i ferskvann i endemiske områder er spesielt utsatt.
Symptomer
Symptomene varierer avhengig av sykdomsstadium og hvilke organer som er rammet.
Tidlig fase: Dager til uker etter smitte kan noen utvikle kløe og utslett på inntrengningsstedet og svømmekløe»), samt små røde papler i huden.
Akutt schistosomiasis (Katayama-syndrom): 2–8 uker etter smitte kan enkelte utvikle feber, frysninger, tørrhoste, muskelsmerter, leddsmerter, magesmerter, diaré og uttalt tretthet.
Kronisk sykdom: Ved langvarig infeksjon kan symptomene skyldes kronisk betennelse rundt parasittegg.
Tarmschistosomiasis: magesmerter, kronisk diaré, blod i avføringen og vekttap.
Urinveisschistosomiasis: blod i urinen (hematuri), hyppig vannlating og svie ved vannlating.
Andre manifestasjoner: Ved alvorlig eller langvarig sykdom kan det oppstå anemi (lav hemoglobin), kronisk tretthet, ryggsmerter, hodepine, nevrologiske symptomer dersom sentralnervesystemet påvirkes og sjeldne tilfeller av artritt.
Undersøkelser
Blodprøver kan vise: eosinofili (forhøyet antall eosinofile granulocytter), anemi, tegn til betennelse og påvirkning av leverfunksjon.
Serologiske tester kan påvise antistoffer mot Schistosoma og er særlig nyttige hos reisende og ved tidlig sykdom.
I spesialiserte laboratorier kan det også utføres antigentester som påviser aktive infeksjoner.
Påvisning av egg: Diagnosen bekreftes vanligvis ved mikroskopisk påvisning av parasittegg: i urin ved S. haematobium. I avføring ved tarmschistosomiasis
Ved sterk mistanke og negative prøver kan vevsprøver fra urinblære eller tarm være aktuelle.
Bildediagnostikk: Ultralyd, CT eller MR kan brukes for å vurdere komplikasjoner i lever, milt, urinveier og sentralnervesystemet.
Diagnose. Diagnosen stilles på bakgrunn av sykehistorie (opphold eller reise i endemiske områder), kliniske symptomer, eosinofili, påvisning av egg i urin, avføring eller vevsprøver positive antistofftester.
Antistoffer kan forbli positive i mange år etter gjennomgått infeksjon og kan derfor ikke alltid skille mellom aktiv og tidligere sykdom.
Komplikasjoner. Ubehandlet sykdom kan føre til alvorlige komplikasjoner.
Urinveisschistosomiasis kan gi: kronisk blærebetennelse, arrdannelse i urinveiene, nyreskade og økt risiko for plateepitelkreft i urinblæren.
Tarmschistosomiasis kan gi: leverfibrose, portal hypertensjon, forstørret milt og blødninger fra spiserørsvaricer.
Nevroschistosomiasis: Sjeldne tilfeller kan gi: epileptiske anfall, lammelser og ryggmargsskade.
Behandling. Schistosomiasis behandles vanligvis med praziquantel. Behandlingen gis som én dags behandling med dosering tilpasset kroppsvekt og Schistosoma-art. Ved enkelte infeksjoner kan behandlingen gjentas etter noen uker.
Praziquantel har høy effekt, og de fleste pasienter blir friske dersom behandlingen gis før alvorlige komplikasjoner har utviklet seg.
Ved akutt schistosomiasis eller nevrologiske komplikasjoner kan kortikosteroider være nødvendig i tillegg til antiparasittær behandling.
Bilharziose behandles med Praziquantel (Biltricide), som vanligvis gis som en enkelt dose årlig. Mer enn 80% av pasientene blir friske etter behandling.
Forebygging. Det viktigste forebyggende tiltaket er å unngå kontakt med ferskvann i områder hvor sykdommen forekommer.
👉Råd ved reiser: Unngå bading i innsjøer og elver. Bruk trygt drikkevann. Unngå aktiviteter som innebærer langvarig kontakt med ferskvann.
Det finnes foreløpig ingen godkjent vaksine mot schistosomiasis, men flere vaksinekandidater er under utprøving.
⚠️Viktig å vite: Det finnes fugleschistosomer som kan forårsake badedermatitt («svømmekløe») i Europa og Nord-Amerika. Disse parasittene kan gi et kløende hudutslett, men utvikler seg ikke videre hos mennesker og gir ikke bilharziose (Omar HN, 2016).
OBS! Det finnes harmløse bilharzia-arter som kan forårsake badedermatitt (hudbetennelse) i Mellom-Europa og Nord-Amerika (referanse: Omar HN, 2016).
Litteratur: Al Amin ASM, 2022, Hinz R, 2017, Kristiansen T, 2021
Chikungunyafeber
Definisjon. Chikungunyafeber er en virussykdom som overføres til mennesker gjennom stikk fra infiserte mygg. Sykdommen skyldes chikungunyavirus (CHIKV), et såkalt arbovirus som tilhører alfavirusgruppen.
Sykdommen kjennetegnes av akutt feber, utslett og ofte svært uttalte leddsmerter. Hos enkelte pasienter kan leddsymptomene vedvare i måneder eller år etter den akutte infeksjonen og kan ligne revmatiske sykdommer (Runowska M, 2018)
Forekomst. Chikungunyafeber forekommer hovedsakelig i tropiske og subtropiske områder.
Sykdommen finnes i Afrika, Sør- og Sørøst-Asia, India, Karibia, Mellom-Amerika, Sør-Amerika og deler av Stillehavsregionen.
De siste årene har sykdommen spredt seg til nye områder som følge av økt global reisevirksomhet og utbredelse av myggartene som overfører viruset. Enkelte lokale utbrudd har også forekommet i Sør-Europa.
I Norge diagnostiseres sykdommen nesten utelukkende hos personer som er smittet under utenlandsopphold.
Smitte. Chikungunyavirus overføres gjennom stikk fra infiserte mygg, hovedsakelig: Aedes aegypti og Aedes albopictus (asiatisk tigermygg).
De samme myggartene kan også overføre: denguefeber, zikavirusinfeksjon og gulfeber.
Smitte skjer vanligvis på dagtid, da disse myggene er mest aktive. Sykdommen smitter normalt ikke direkte mellom mennesker.
Symptomer
Symptomene oppstår vanligvis 2–12 dager etter smitte, oftest etter 3–7 dager.
Akutt sykdom: Typiske symptomer er: høy feber, ofte 39–40 °C, sterke leddsmerter, hodepine, muskelsmerter, uttalt tretthet, kvalme og utslett.
Leddsmertene rammer ofte flere ledd samtidig, særlig hender, håndledd, ankler, føtter og knær.
Mange opplever betydelige funksjonsproblemer i den akutte fasen.
Hudforandringer: Et makulopapuløst utslett (rødt, flekkete utslett med små opphøyninger) oppstår hos mange pasienter, vanligvis noen dager etter feberdebut. Petekkier (små punktformede blødninger i huden) kan forekomme, men er mindre vanlig.
Øyesymptomer: Noen utvikler røde øyne (konjunktivitt), lysskyhet, iridocyklitt (betennelse i regnbuehinnen og strålelegemet) og sjeldnere synsforstyrrelser.
⚠️Revmatiske symptomer: Leddsymptomer er et av sykdommens mest karakteristiske trekk.
Vanlige manifestasjoner er leddsmerter (artralgi), leddbetennelse (artritt), senebetennelser og hevelse i hender og føtter. Hos enkelte utvikles et sykdomsbilde som kan ligne revmatoid artritt eller annen kronisk inflammatorisk leddsykdom (Runowska M, 2018).
Undersøkelser
Blodprøver: Vanlige funn kan være lave lymfocyttverdier (lymfopeni), lett trombocytopeni (lavt antall blodplater), forhøyet CRP og forhøyede leverenzymer. Disse funnene er ikke spesifikke for sykdommen.
PCR. PCR-undersøkelse av blod er den mest pålitelige metoden i den første sykdomsuken og kan påvise virusets arvemateriale.
Antistofftester: Etter omtrent én uke kan blodprøver vise IgM-antistoffer (tegn på nylig infeksjon), IgG-antistoffer (tegn på gjennomgått infeksjon).
Ved positive antistoffprøver vurderes resultatene sammen med reiseanamnese og kliniske symptomer.
Virusdyrkning brukes i hovedsak i forsknings- og referanselaboratorier og utføres sjelden i rutinemessig diagnostikk.
Diagnose. Diagnosen baseres på opphold i et område med chikungunyasmitte, karakteristiske symptomer og PCR-påvisning av viruset eller påvisning av spesifikke antistoffer.
Lignende tilstander (differensialdiagnoser): Symptomene kan ligne flere andre infeksjonssykdommer og revmatiske tilstander, særlig denguefeber, zikavirusinfeksjon, malaria, parvovirus B19-infeksjon, revmatoid artritt og virusutløst artritt.
Denguefeber er ofte den viktigste differensialdiagnosen hos reisende med feber og utslett fra tropiske områder.
Behandling. Det finnes ingen spesifikk behandling mot chikungunyafeber. Behandlingen er symptomrettet og og består vanligvis av paracetamol mot feber og smerter, hvile og rikelig væskeinntak.
Dersom denguefeber er utelukket, kan NSAIDs (for eksempel naproksen eller ibuprofen) brukes ved uttalte leddsmerter. Ved langvarig artritt kan behandling hos revmatolog være aktuelt.
Forløp / Prognose. Feberen varer vanligvis 2–7 dager. De fleste blir betydelig bedre i løpet av noen uker. Leddsmerter og tretthet kan imidlertid vare betydelig lenger (flere måneder hos mange, mer enn ett år hos enkelte, i sjeldne tilfeller flere år). Risikoen for langvarige symptomer er størst hos eldre personer, kvinner, personer med alvorlig akutt sykdom og personer med tidligere leddsykdom.
Dødelighet er svært lav, men alvorlige komplikasjoner kan forekomme hos eldre, nyfødte og personer med underliggende sykdom.
Forebygging. Beskyttelse mot myggstikk er det viktigste forebyggende tiltaket: bruk myggmiddel, bruk heldekkende klær, sov under impregnerte myggnett der dette anbefales og opphold deg i rom med aircondition eller myggskjermer.
Det finnes nå godkjente vaksiner mot chikungunyafeber i enkelte land. Vaksinene er foreløpig primært aktuelle for personer med økt risiko for eksponering eller alvorlig sykdom, og anbefalingene varierer mellom land.
Litteratur. Bartholomeeusen K, 2024; Rodriguez JAO, 2022, Tanaya A, 2017, Runowska M, 2018; Silva Jr JVJ, 2018.
Denguefeber (Break-bone fever)
Dengue-feber: Licensed under Public Domain via Commons - https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Dengue06.png#/media/File:Dengue06.png
Definisjon. Denguefeber er en virussykdom forårsaket av denguevirus (DENV), som tilhører flavivirusgruppen. Viruset overføres til mennesker gjennom stikk fra infiserte Aedes-mygg, særlig Aedes aegypti og Aedes albopictus.
Sykdommen kan gi høy feber, kraftig hodepine, muskelsmerter og leddsmerter. På grunn av de uttalte smertene har sykdommen fått tilnavnet «breakbone fever» (knokkelknuserfeber).
Det finnes fire nært beslektede serotyper av denguevirus (DENV-1 til DENV-4). Infeksjon med én serotype gir livslang immunitet mot denne typen, men bare begrenset beskyttelse mot de øvrige.
Forekomst. Denguefeber er den vanligste myggoverførte virussykdommen hos mennesker.
Sykdommen forekommer i mer enn 100 land i Sør- og Sørøst-Asia, Stillehavsregionen, Afrika, Mellom-Amerika, Sør-Amerika og Karibia.
Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at flere hundre millioner dengueinfeksjoner oppstår hvert år, hvorav rundt 100 millioner gir symptomer.
Forekomsten har økt betydelig de siste tiårene som følge av urbanisering, klimaendringer, økt internasjonal reisevirksomhet og spredning av Aedes-mygg.
I Norge diagnostiseres sykdommen nesten utelukkende hos personer som er smittet under utenlandsopphold.
Smitte: Denguevirus overføres ved stikk fra infiserte mygg. Inkubasjonstiden er vanligvis 4–10 dager etter smitte. Sykdommen smitter normalt ikke direkte mellom mennesker.
Symptomer
Mange infeksjoner er asymptomatiske eller gir milde symptomer. Når sykdom utvikles, begynner den ofte brått med høy feber, kraftig hodepine, smerter bak øynene, muskelsmerter, leddsmerter, uttalt sykdomsfølelse, kvalme og oppkast.
Hudforandringer: Et utslett oppstår hos mange pasienter, ofte noen dager etter feberdebut. Utslettet er vanligvis rødt og flekkete (makulopapuløst), utbredt på kropp og ekstremiteter og ofte ledsaget av kløe.
Blødningstendens: Milde blødningssymptomer kan forekomme: neseblod, blødning fra tannkjøtt, lett for å få blåmerker og små punktformede hudblødninger (petekkier).
⚠️Revmatiske symptomer: Muskel- og leddsmerter er svært vanlige. Leddbetennelse (artritt) forekommer betydelig sjeldnere enn ved chikungunyafeber, men kan ses hos enkelte pasienter.
Alvorlig dengue: En liten andel utvikler alvorlig dengue (tidligere kalt dengue hemoragisk feber eller dengue shock syndrome). Dette oppstår oftest når feberen begynner å falle, vanligvis mellom dag 3 og 7. Tegn på alvorlig sykdom kan være sterke magesmerter, vedvarende oppkast, væskeansamling rundt lunger eller i bukhulen, alvorlige blødninger, sirkulasjonssvikt (sjokk) og påvirkning av lever, hjerte eller nervesystem.
Risikoen er økt ved ny infeksjon med en annen dengue-serotype enn den man tidligere har vært smittet med.
Komplikasjoner. Mulige komplikasjoner omfatter alvorlige blødninger, sjokk, leversvikt, myokarditt (hjertemuskelbetennelse), encefalitt (hjernebetennelse) og netthinneaffeksjon og synsforstyrrelser. De fleste pasienter blir imidlertid helt friske.
Undersøkelser
Blodprøver: Vanlige laboratoriefunn er leukopeni (lavt antall hvite blodlegemer), trombocytopeni (lavt antall blodplater), forhøyet hematokrit ved væskelekkasje og forhøyede leverenzymer
Viruspåvisning: Tidlig i sykdomsforløpet kan diagnosen stilles ved PCR (påvisning av virus-RNA) og NS1-antigentest.
Antistofftester: Etter noen dager kan blodprøver vise IgM-antistoffer og IgG-antistoffer.
Resultatene vurderes sammen med symptomer og reiseanamnese.
Tourniquet-test (staseprøve): Historisk har tourniquet-test vært brukt for å vurdere kapillær skjørhet og blødningstendens. Metoden brukes i dag sjeldnere fordi moderne laboratorietester er mer presise.
Diagnose
Diagnosen baseres på opphold i et område med dengue, typiske symptomer, karakteristiske blodprøvefunn og påvisning av virus eller antistoffer.
Lignende sykdommer (differensialdiagnoser): Denguefeber kan ligne flere andre infeksjonssykdommer Chikungunyafeber (Sørøst-Asia), Zikavirusinfeksjon, Malaria, Tyfoidfeber, Leptospirose, Rickettsioser, West Nile-feber og Gulfeber.
Behandling. Det finnes ingen spesifikk antiviral behandling mot denguefeber.
Behandlingen er hovedsakelig støttende: hvile, rikelig væsketilførsel og behandling av feber og smerter. Paracetamol anbefales vanligvis mot feber og smerter.
Acetylsalisylsyre (ASA) og andre legemidler som øker blødningsrisikoen bør unngås.
Ved alvorlig dengue kan sykehusinnleggelse være nødvendig for: behandling av blødninger, intravenøs væskebehandling og overvåkning av sirkulasjon og organfunksjon
Prognose. Prognosen er vanligvis god ved ukomplisert denguefeber. De fleste blir friske i løpet av 1–3 uker, selv om tretthet kan vare betydelig lenger.
Ved alvorlig dengue kan sykdommen være livstruende. Med moderne behandling er dødeligheten vanligvis under 1 %, mens den uten adekvat behandling kan være betydelig høyere.
Forebygging. Beskyttelse mot myggstikk er det viktigste forebyggende tiltaket: bruk myggmiddel, bruk langermede klær, sov under myggnett ved behov og opphold deg i rom med aircondition eller myggskjermer.
Vaksiner: Det finnes nå godkjente denguevaksiner i flere land. Bruken varierer mellom land og avhenger blant annet av alder, tidligere dengueinfeksjon og lokal epidemiologi.
Vaksinasjon vurderes primært i områder hvor sykdommen er vanlig, og for enkelte reisende med særlig høy risiko.
Litteratur: Schaefer TJ, 2022, Sharp TM, 2017, Schäfer TJ, 2019
Ebola virussykdom
Definisjon. Ebolasykdom er en alvorlig virussykdom forårsaket av virus i slekten Ebolavirus, som tilhører filovirusfamilien. Sykdommen kan føre til alvorlig infeksjon med påvirkning av flere organer og i noen tilfeller blødninger.
⚠️Muskel- og leddsmerter er vanlige symptomer i den akutte sykdomsfasen. Overlevende kan utvikle langvarige helseplager, blant annet vedvarende leddsmerter, muskelsmerter og kronisk utmattelse (Amissah-Arthur MB, 2018).
Forekomst. Ebolasykdom forekommer hovedsakelig i Sentral- og Vest-Afrika. Utbrudd har vært rapportert blant annet i Den demokratiske republikken Kongo, Uganda, Sudan, Guinea, Sierra Leone og Liberia. Det største registrerte utbruddet fant sted i Vest-Afrika i perioden 2014–2016.
Sykdommen forekommer ikke naturlig i Europa eller Nord-Amerika, men importerte tilfeller har forekommet.
Smitte: Ebolavirus antas opprinnelig å ha sitt naturlige reservoar hos fruktspisende flaggermus. Smitte til mennesker kan skje ved kontakt med infiserte dyr eller deres kroppsvæsker. Videre smitte mellom mennesker skjer gjennom direkte kontakt med blod, oppkast, avføring, urin, spytt, sæd og andre kroppsvæsker.
Viruset smitter ikke gjennom luft på samme måte som influensa eller covid-19.
Risikoen for smitte er størst ved nær kontakt med syke personer eller ved håndtering av avdøde personer med ebolasykdom.
Symptomer. Inkubasjonstiden er vanligvis 2–21 dager, oftest 8–10 dager. Sykdommen starter ofte brått med høy feber, uttalt sykdomsfølelse, hodepine, muskelsmerter, leddsmerter og tretthet.
Andre vanlige symptomer er magesmerter, kvalme, oppkast, diaré og nedsatt appetitt. Etter noen dager kan enkelte utvikle utslett, røde øyne (konjunktivitt), leverpåvirkning og nyrepåvirkning.
Alvorlig sykdom: Hos noen pasienter utvikles alvorlig sykdom med væsketap, sirkulasjonssvikt, koagulasjonsforstyrrelser, blødninger fra slimhinner og stikksteder og multiorgansvikt.
Blødninger forekommer hos en del pasienter, men er mindre vanlige enn tidligere antatt og forekommer ikke hos alle.
⚠️Muskel- og skjelettsymptomer
Ledd- og muskelsmerter er vanlige både under og etter sykdommen. Overlevende kan utvikle kroniske leddsmerter, tilbakevendende artritt, muskelsmerter, ryggsmerter og kronisk utmattelse. Disse plagene inngår ofte i det som omtales som «post-Ebola syndrome» (Amissah-Arthur MB, 2018).
Undersøkelser
Blodprøver: Vanlige funn kan være lave blodplateverdier (trombocytopeni), lave hvite blodlegemer (leukopeni), forhøyede leverenzymer og tegn til koagulasjonsforstyrrelser (blødninger).
PCR-påvisning av virus-RNA i blod er den viktigste diagnostiske metoden ved akutt sykdom.
Antistofftester: Serologiske tester (ELISA) kan påvise antistoffer mot ebolavirus og brukes særlig ved senere sykdomsfaser eller epidemiologiske undersøkelser.
Virusdyrkning og elektronmikroskopi benyttes hovedsakelig ved spesialiserte referanselaboratorier og forskning.
Diagnose. Diagnosen baseres på opphold i område med kjent ebolasmitte, symptomer som gir mistanke om sykdommen og PCR-påvisning av viruset.
Ved mistanke om ebola må pasienten håndteres under strenge smitteverntiltak.
Lignende tilstander (differensialdiagnoser)
Symptomene på ebola kan ligne på symptomer ved en rekke andre sykdommer, blant annet:
- Malaria
- Denguefeber
- Tyfoidfeber
- Leptospirose
- Lassafeber
- Marburg-virussykdom
- Andre virale blødningsfebertilstander
Malaria er ofte den viktigste differensialdiagnosen hos reisende eller personer fra endemiske
Behandling. asienter med ebolasykdom behandles på spesialiserte isolatavdelinger. Behandlingen omfatter intravenøs væske- og elektrolyttbehandling, oksygenbehandling ved behov, behandling av komplikasjoner og intensivmedisinsk støtte ved alvorlig sykdom.
I tillegg finnes det nå spesifikke monoklonale antistoffbehandlinger mot Zaire ebolavirus, som har forbedret overlevelsen betydelig når de gis tidlig i sykdomsforløpet.
Prognose. Prognosen varierer mellom ulike utbrudd og virusarter. Historisk har dødeligheten variert fra omtrent 25 % til over 80 %. Med moderne intensivbehandling og målrettet antistoffbehandling er overlevelsen betydelig bedre enn tidligere.
Risikofaktorer for alvorlig sykdom inkluderer forsinket behandling, høy alder, graviditet og høy virusmengde i blodet.
Forebygging: Forebygging bygger på rask identifikasjon av smittede personer, isolasjon, smittesporing, bruk av personlig beskyttelsesutstyr og trygg håndtering av avdøde.
Det finnes nå godkjente vaksiner mot Zaire ebolavirus som brukes ved utbrudd og til personer med høy smitterisiko.
Litteratur: El Ayoubi LEW, 2024; Amissah-Arthur MB, 2018
Giardiasis
Giardiasis er en tarminfeksjon forårsaket av parasitten Giardia duodenalis (tidligere kalt Giardia lamblia eller Giardia intestinalis). Denne parasitten finnes over hele verden, men er mer vanlig i områder med dårlig hygiene og urent drikkevann.
Parasitten finnes over hele verden, men hyppigst i områder med utilstrekkelig sanitærforhold og forurenset drikkevann (spesielt i Asia, Afrika og Latin-Amerika). Infeksjonen kan gi både akutte og langvarige mage-tarmsymptomer.
I Norge forekommer sykdommen både som importinfeksjon etter utenlandsreiser og som innenlandsk smitte. Flere vannbårne utbrudd er beskrevet, blant annet i Bergen i 2004.
Smitte. Parasitten smitter via såkalte cyster som skilles ut i avføringen fra smittede personer eller dyr. Smitte skjer vanligvis gjennom forurenset drikkevann, forurenset mat, nær kontakt mellom personer, barnehager og institusjoner og seksuell kontakt, særlig ved oral-anal kontakt.
Parasitten er motstandsdyktig mot vanlig klorering og kan overleve lenge i kaldt vann.
Symptomer. Mange smittede har ingen symptomer. Når symptomer oppstår, kommer de vanligvis 1–3 uker etter smitte.
Akutt giardiasis: Vanlige symptomer er diaré, magesmerter, oppblåsthet, kvalme, økt luftavgang (flatulens), raping og tretthet. Feber er uvanlig og taler ofte for andre årsaker til mageinfeksjon.
Langvarig sykdom: Hos enkelte utvikles et mer kronisk sykdomsbilde med tilbakevendende diaré, vedvarende oppblåsthet, fettete eller illeluktende avføring, malabsorpsjon (nedsatt opptak av næringsstoffer), vekttap og tretthet. Ubehandlet kan infeksjonen vedvare i måneder eller år.
Etter gjennomgått infeksjon: Noen utvikler vedvarende mageplager etter at parasitten er fjernet. Dette kan omfatte irritabel tarmsyndrom (IBS), funksjonelle mage-tarmplager og kronisk tretthet. Slike senfølger er beskrevet etter både milde og alvorlige infeksjoner.
Immundempende behandling og revmatisk sykdom: Personer som bruker immundempende legemidler kan ha økt risiko for langvarige eller mer uttalte symptomer ved giardiasis.
Ved vedvarende diaré hos personer som bruker biologiske legemidler, JAK-hemmere eller andre immundempende behandlinger bør infeksjon utelukkes før symptomene tilskrives den revmatiske sykdommen eller behandlingen.
Undersøkelser
Avføringsprøver: Diagnosen stilles vanligvis ved påvisning av Giardia-antigen i avføring, Giardia-DNA ved PCR og parasittcyster eller trofozoitter ved mikroskopi. Fordi utskillelsen av parasitten varierer, kan det være nødvendig å undersøke flere avføringsprøver.
Andre undersøkelser: Ved langvarige symptomer kan blodprøver brukes for å undersøke tegn til underernæring, vitaminmangel, jernmangel og annen tarmsykdom.
Diagnosen baseres på typiske mage-tarmsymptomer reisehistorie eller mulig smitteeksponering og påvisning av Giardia i avføringsprøver.
Lignende tilstander (differensialdiagnoser): Symptomene kan ligne flere andre sykdommer, blant annet mikroskopisk kolitt, andre tarminfeksjoner, irritabel tarmsyndrom (IBS), inflammatorisk tarmsykdom (Crohns sykdom og ulcerøs kolitt), cøliaki og laktoseintoleranse.
Behandling: Giardiasis behandles med antiparasittære legemidler. Vanlig brukte behandlinger er metronidazol, tinidazol og ornidazol (i enkelte land).
De fleste blir friske etter behandling, men enkelte trenger ny behandling dersom infeksjonen vedvarer eller kommer tilbake. Ved langvarige mageplager etter gjennomgått infeksjon er det viktig å avklare om symptomene skyldes fortsatt infeksjon eller senfølger etter sykdommen.
Prognosen er vanligvis god. De fleste blir helt friske etter behandling, men noen opplever vedvarende mage-tarmplager eller tretthet i måneder eller år etter infeksjonen. Alvorlige komplikasjoner er sjeldne hos ellers friske personer.
Forebygging: For å redusere risikoen for smitte anbefales god håndhygiene, trygt drikkevann, forsiktighet med ukokt vann under utenlandsreiser, god mathygiene og unngå svelging av vann under bading i innsjøer og elver i områder med kjent smitte.
Litteratur: Vicente B, 2024; Dunn N, 2022, Aikawa NE, 2011, Folkehelseinstituttet
Gul Feber (yellow jack, yellow plague)
Gulfeber er en virussykdom forårsaket av gulfebervirus, et flavivirus som overføres gjennom myggstikk. Sykdommen forekommer i tropiske områder av Afrika og Sør-Amerika.
De fleste smittede får ingen eller milde symptomer, men enkelte utvikler alvorlig sykdom med leversvikt, nyresvikt, blødninger og multiorgansvikt. Sykdommen har fått navnet sitt fordi leverskade kan føre til gulsott (ikterus).
⚠️Muskel- og leddsmerter er vanlige symptomer, spesielt smerter i rygg og bein.
⚠️For personer med revmatiske sykdommer er gulfeber særlig viktig fordi vaksinen er en levende svekket vaksine, som ofte ikke kan gis under behandling med immundempende legemidler.
Forekomst. Gulfeber forekommer i tropiske områder i Afrika sør for Sahara og deler av Sør-Amerika. Land med risiko for gulfeber inkluderer blant annet Brasil, Peru, Colombia, Bolivia, Nigeria, Ghana, Uganda og Kenya.
Sykdommen forekommer ikke naturlig i Asia, selv om de aktuelle myggartene finnes i flere asiatiske land. Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at flere hundre tusen mennesker smittes hvert år, hovedsakelig i Afrika.
Smitte. Gulfebervirus overføres gjennom stikk fra infiserte mygg. De viktigste smittebærerne er Aedes aegypti, Haemagogus-arter (Sør-Amerika) og Sabethes-arter (Sør-Amerika). Viruset smitter normalt ikke direkte mellom mennesker.
Symptomer. Inkubasjonstiden er vanligvis 3–6 dager. Mange infeksjoner gir ingen symptomer eller kun et mildt sykdomsbilde.
Akutt fase; Typiske symptomer er høy feber, frysninger, kraftig hodepine, muskelsmerter, særlig i rygg og lår, leddsmerter, kvalme og oppkast, uttalt sykdomsfølelse og røde øyne (konjunktival injeksjon). Noen pasienter utvikler relativ bradykardi (Fagets tegn), der pulsen er lavere enn forventet i forhold til febernivået.
Toksisk fase: Omtrent 15–25 % av symptomatiske pasienter utvikler en alvorlig sykdomsfase etter en kort periode med bedring. Denne fasen kan omfatte gulsott (ikterus), leversvikt, nyresvikt, blødninger fra hud og slimhinner, blodig oppkast, koagulasjonsforstyrrelser og sirkulasjonssvikt.
Undersøkelser
Blodprøver: Vanlige funn kan være leukopeni (lavt antall hvite blodlegemer), trombocytopeni (lavt antall blodplater), forhøyede leverenzymer, forhøyet bilirubin, proteinuri (protein i urinen) og tegn til nedsatt nyrefunksjon.
Viruspåvisning: PCR-analyse av blod er den viktigste metoden for å påvise infeksjon tidlig i sykdomsforløpet.
Antistofftester: Etter noen dager kan blodprøver vise IgM-antistoffer og IgG-antistoffer. Spesialiserte laboratorier kan utføre bekreftende serologiske tester ved behov.
Diagnose. Diagnosen baseres på opphold i et område med gulfeber, karakteristiske symptomer, laboratoriefunn og påvisning av virus eller antistoffer.
Lignende tilstander (differensialdiagnoser)
Tidlige symptomer kan ligne på flere andre tropesykdommer:
- Viral hepatit (leverbetennelse)
- Malaria (Malaria må alltid utelukkes hos reisende med feber fra tropiske områder)
- Rikettsioser
- Weils sykdom (leptospirose)
- Denguefeber
- Leptospirose (Weils sykdom)
- Andre virale blødningsfebertilstander
- Marburg virussykdom
- Ebolasykdom
Behandling: Det finnes ingen spesifikk antiviral behandling mot gulfeber. Behandlingen er støttende og kan omfatte intravenøs væskebehandling, behandling av elektrolyttforstyrrelser, overvåkning av lever- og nyrefunksjon, behandling av blødninger og intensivbehandling ved alvorlig sykdom.
Ribavirin anbefales ikke som standard behandling ved gulfeber
Komplikasjoner: Alvorlige komplikasjoner kan omfatte multiorgansvikt, akutt leversvikt, akutt nyresvikt, alvorlige blødninger og encefalopati (hjernesvikt ved leverskade).
Prognose:
- De fleste symptomatiske pasienter blir helt friske.
- Hos pasienter som utvikler den toksiske fasen, er sykdommen alvorlig. Dødeligheten i denne gruppen er ofte 20–60 %, avhengig av sykdomsalvorlighet og tilgang til intensivbehandling.
- De som overlever infeksjonen utvikler vanligvis livslang immunitet.
Forebygging:
Myggbeskyttelse: Risikoen for smitte reduseres ved bruk av myggmiddel, heldekkende klær, myggnett og opphold i rom med aircondition.
Vaksine: Gulfebervaksinen er en levende svekket vaksine og gir svært god beskyttelse. Hos de fleste gir én vaksinedose livslang beskyttelse. Mange land krever dokumentasjon på gulfebervaksinasjon ved innreise.
Gulfebervaksine og immundempende behandling: Levende vaksiner bør vanligvis ikke gis til personer som bruker biologiske DMARDs, JAK-hemmere, høydose kortikosteroider eller andre sterke immundempende legemidler.
Pasienter med revmatisk sykdom som planlegger reiser til områder med gulfeber bør derfor diskutere vaksinasjon og reiseplaner med behandlende lege i god tid før avreise. I enkelte tilfeller kan behandling pauses eller reiseråd tilpasses individuelt.
Bivirkninger av vaksinen: Alvorlige bivirkninger etter gulfebervaksine er svært sjeldne, men kan omfatte vaksineassosiert nevrologisk sykdom og vaksineassosiert viscerotrop sykdom (en alvorlig systemisk reaksjon).
Risikoen for slike komplikasjoner er betydelig lavere enn risikoen ved naturlig gulfeber hos personer som oppholder seg i områder med aktiv smitte.
Litteratur: Lagos LWA, 2023; Simon LV, 2022, Romano APM, 2014
Leishmaniasis (Kal-azar)
Definisjon.
Leishmaniasis er en parasittsykdom forårsaket av encellede parasitter (protozoer) i slekten Leishmania. Parasittene overføres til mennesker gjennom bitt fra infiserte sandfluer.
Sykdommen kan ramme hud, slimhinner eller indre organer. Alvorlighetsgraden varierer fra små hudsår som gror spontant til livstruende infeksjon i lever, milt og benmarg.
Personer med nedsatt immunforsvar, inkludert pasienter som bruker immundempende behandling mot revmatiske sykdommer, har økt risiko for alvorlig sykdom og tilbakefall. Leishmaniasis deles vanligvis inn i tre hovedformer:
- Visceral leishmaniasis (kala-azar)
- Kutan leishmaniasis
- Mukokutan leishmaniasis
Forekomst. Leishmaniasis forekommer i mer enn 90 land og er en av verdens viktigste parasittsykdommer. Sykdommen finnes hovedsakelig i Afrika, Midtøsten, Asia, Sør- og Mellom-Amerika og Middelhavsområdet.
I Europa forekommer sykdommen særlig rundt Middelhavet, blant annet i Spania, Portugal, Italia, Hellas og Tyrkia.
I Norge sees sykdommen nesten utelukkende hos personer som er smittet under utenlandsopphold.
Viktige geografiske mønstre:
Visceral leishmaniasis: Forekommer særlig i India, Bangladesh, Nepal, Sudan, Etiopia, Brasil og Middelhavslandene. Vanlige arter er Leishmania donovani og Leishmania infantum.
Kutan leishmaniasis: Forekommer særlig i Afghanistan, Syria, Iran, Saudi-Arabia, Peru, Brasil og Colombia. Vanlige arter er L. major, L. tropica, L. mexicana og L. braziliensis.
Mukokutan leishmaniasis: Forekommer nesten utelukkende i Latin-Amerika og skyldes oftest L. braziliensis-komplekset.
Smitte: Parasitten overføres ved bitt fra infiserte sandfluer (Phlebotomus i den gamle verden og Lutzomyia i Amerika). Sandfluene er mest aktive fra skumring til daggry, i varme områder, i tørre eller halvørkenpregede miljøer, i landsbyområder og i steinrøyser og vegetasjon. Sandfluene flyr vanligvis bare korte avstander.
Dyresmitte: Reservoaret varierer mellom ulike områder. I Middelhavsområdet er hunder den viktigste smittekilden.
På det indiske subkontinentet er mennesker den viktigste smittekilden ved visceral leishmaniasis.
⚠️Immunsuppresjon: Personer som bruker biologiske legemidler, JAK-hemmere, høydose kortikosteroider eller annen immundempende behandling har økt risiko for alvorlig sykdom, reaktivering av tidligere infeksjon og tilbakefall etter behandling.
Sjeldne smitteveier:I sjeldne tilfeller kan smitte overføres gjennom blodtransfusjon, organtransplantasjon, deling av sprøyter og mor-til-barn-smitte. Direkte smitte mellom personer er svært uvanlig.
Inkubasjonstider
Kutan leishmaniasis: Vanligvis 2 uker til flere måneder.
Visceral leishmaniasis: Vanligvis 2–8 måneder. I enkelte tilfeller kan sykdommen oppstå flere år etter smitte.
Symptomer
- Visceral leishmaniasis
- Dette er den mest alvorlige formen. Typiske symptomer er langvarig feber, uttalt tretthet, vekttap, nattesvette, forstørret milt, forstørret lever og hovne lymfeknuter.
- Blodprøver viser ofte anemi, leukopeni, trombocytopeni, forhøyet CRP, forhøyet senkningsreaksjon (SR) og/eller forhøyet IgG.
- Ubehandlet kan sykdommen være dødelig.
- Kutan leishmaniasis:
- Den vanligste formen.
- Sykdommen starter ofte som en liten rød papel eller en knute i huden. Etter hvert utvikles sår med opphøyde kanter, skorpedannelse med langsom tilheling.
- Sårene sitter oftest på ansikt, hender, armer og ben.
- Mange tilfeller gror spontant, men etterlater arr.
- Mukokutan leishmaniasis
- Kan oppstå måneder eller år etter en hudinfeksjon. Gir gradvis ødeleggelse av slimhinner i nese, munn og svelg.
- Symptomene kan være nesetetthet, neseblod, sår i munn eller nese og problemer med tale og svelging.
⚠️Muskel- og skjelettsymptomer: Noen pasienter opplever muskelsmerter, leddsmerter og generell sykdomsfølelse. Slike symptomer er vanligst ved visceral leishmaniasis og hos immunsupprimerte pasienter.
Undersøkelser
PCR er i dag den mest sensitive metoden for å påvise parasitten og brukes ofte på hudbiopsier, benmarg, blod og lymfeknuter.
Mikroskopi: Parasitten kan påvises i vevsprøver fra sårkanter, benmarg, lymfeknuter og milt (sjeldnere)
Serologi: Antistofftester kan være nyttige ved visceral leishmaniasis. Ved kutan leishmaniasis er serologi ofte mindre sensitiv.
Blodprøver: Ved visceral sykdom ses ofte pancytopeni, hypergammaglobulinemi og forhøyede betennelsesmarkører
Diagnose
Diagnosen baseres på opphold i endemiske områder, karakteristiske symptomer, påvisning av parasitten ved PCR eller mikroskopi og eventuelt positive antistofftester.
Lignende tilstander (differensialdiagnoser)
Visceral leishmaniasis: Kan ligne lymfom, leukemi, tuberkulose, malaria, hiv-infeksjon og systemiske autoimmune sykdommer.
Kutan leishmaniasis: Kan ligne hudkreft, bakterielle hudinfeksjoner, soppinfeksjoner, sarkoidose og vaskulitt.
Behandling. Behandlingen avhenger av sykdomsform, geografisk område og hvilken Leishmania-art som er årsaken.
Vanlige behandlinger er liposomalt amfotericin B, miltefosin, pentavalente antimonpreparater og paromomycin i enkelte områder. Behandlingen er antiparasittær, ikke antibiotisk.
Personer med immunsuppresjon trenger ofte lengre oppfølging på grunn av økt risiko for tilbakefall.
Prognose: Kutan leishmaniasis har vanligvis god prognose, men kan etterlate arr. Mukokutan leishmaniasis kan føre til betydelige vevsskader dersom den ikke behandles. Visceral leishmaniasis er potensielt livstruende, men prognosen er god dersom diagnosen stilles tidlig og riktig behandling gis.
Forebygging. Det finnes foreløpig ingen godkjent vaksine mot leishmaniasis. Forebygging består i å unngå bitt fra sandfluer: lange klær om kvelden og natten, insektmidler med DEET, impregnerte myggnett og opphold i rom med aircondition eller insektsikring.
Dette er spesielt viktig for personer som bruker immundempende legemidler.
Litteratur: Mathison BA, 2023; Maxfield L, 2022, Aronsen N, 2016 (Amerikanske retningslinjer for diagnostikk og behandling), Müller KE, 2021, Pagliano P, 2017, Maritati M, 2018, Blomberg B, 2019 (Pasient-kasuistikk på norsk).
Malaria
Definisjon. Malaria er en infeksjonssykdom forårsaket av parasitter i slekten Plasmodium. Parasitten overføres til mennesker gjennom stikk fra infiserte hunnmygg av typen Anopheles.
Malaria er en av verdens viktigste infeksjonssykdommer. De fleste tilfellene forekommer i Afrika sør for Sahara, men sykdommen finnes også i Asia, Sør-Amerika, Mellom-Amerika og deler av Oseania.
Malaria kan gi feber, muskelsmerter, leddsmerter og alvorlig sykdom dersom diagnosen ikke stilles raskt. Personer med nedsatt immunforsvar, inkludert pasienter som bruker immundempende legemidler mot revmatiske sykdommer, kan få et mer alvorlig sykdomsforløp.
Ulike typer malaria
Fem arter av malariaparasitter kan gi sykdom hos mennesker.
- Plasmodium falciparum: Dette er den vanligste årsaken til alvorlig malaria og står for de fleste dødsfallene.
- Vanlig inkubasjonstid: 7–14 dager
- Febermønsteret er ofte uregelmessig
- Kan utvikle seg raskt til livstruende sykdom
- Plasmodium vivax: Forekommer særlig i Asia og Latin-Amerika.
- Inkubasjonstid vanligvis 12–21 dager
- Kan gi tilbakefall måneder eller år etter smitte fordi parasitten kan ligge hvilende i leveren
- Plasmodium ovale
- Likner P. vivax.
- Forekommer hovedsakelig i Afrika
- Kan også gi tilbakefall på grunn av hvilende leverstadier
- Plasmodium malariae: Gir ofte mildere sykdom.
- Inkubasjonstid vanligvis 18–40 dager
- Kan vedvare i kroppen i mange år dersom den ikke behandles
- Plasmodium knowlesi
- Forekommer særlig i Sørøst-Asia.
- Kan gi rask sykdomsutvikling
- Behandles som potensielt alvorlig malaria
Symptomer. Symptomene oppstår vanligvis mellom én og fire uker etter smitte, men kan komme senere.
Vanlige symptomer er feber, frostanfall og frysninger, kraftig svetting, hodepine, muskelsmerter, leddsmerter, tretthet, kvalme, oppkast, diaré og magesmerter
Noen får hoste, gulsott (ikterus), forstørret lever og milt
Alvorlig malaria: Særlig ved P. falciparum kan sykdommen utvikle seg raskt. Alvorlig malaria kan gi påvirket bevissthet, kramper, koma (cerebral malaria), pustevansker, lungeødem, alvorlig blodmangel, nyresvikt, leversvikt, sjokk og multiorgansvikt. Dette er en medisinsk nødsituasjon.
⚠️Muskel- og skjelettsymptomer: Mange opplever muskelsmerter, leddsmerter, smerter i armer og ben og ryggsmerter. Disse symptomene kan i starten minne om influensa eller enkelte revmatiske sykdommer.
Undersøkelser; Legen vil spørre om du har vært i områder hvor malaria er utbredt og hvilke symptomer du har, samt eventuell bruk av malariaprofylakse. Ved undersøkelse kan legen finne feber, forstørret lever og milt (hepatosplenomegali).
Blodprøver kan vise blodmangel (hemolytisk anemi), lavt antall blodplater (trombocytopeni), lavt antall hvite blodlegemer (leukocytopeni), forhøyet CRP og bilirubin. Lavt blodsukker (hypoglykemi) og tegn til hemolyse (nedbrytning av røde blodlegemer) kan også forekomme.
Diagnose. Alle personer som får feber etter opphold i malariaområder bør undersøkes for malaria.
- Mikroskopi: Undersøkelse av blodutstryk og tykk dråpe er fortsatt gullstandarden. Dersom første prøve er negativ og mistanken er sterk, tas nye prøver over de neste 24–48 timene.
- Hurtigtester: Malariaantigener kan påvises i blod i løpet av få minutter.
- PCR-teknikk kan gi svar innen 24 timer. PCR kan bekrefte diagnosen og identifisere hvilken malariatype som foreligger. PCR brukes ofte som tillegg til mikroskopi.
- Antistoffer mot malariaparasitten kan også påvises i blodprøver, men dette tar 6-10 dager.
Antistoffprøver har liten plass ved akutt diagnostikk og brukes sjelden ved mistanke om aktiv malaria
Lignende tilstander (differensialdiagnoser): Malaria kan ligne mange andre infeksjonssykdommer, blant annet
- Influensa
- covid-19
- Denguefeber
- Tyfoidfeber
- Sepsis (blodforgiftning)
- Viral hepatitt
- Mage-tarminfeksjoner (Gastroenteritt )
- Lungebetennelse
- Meningitt (Hjernehinnebetennelse)
Behandling. Ved mistanke om malaria skal pasienten vurderes raskt på sykehus. Behandlingen avhenger av hvilken Plasmodium-art som er påvist, sykdommens alvorlighetsgrad og hvor smitten er ervervet.
Ukomplisert malaria: Vanlige behandlingsalternativer er atovakvon/proguanil (Malarone) og artemeter/lumefantrin (Riamet). Andre alternativer brukes i spesielle situasjoner.
Alvorlig malaria: Alvorlig malaria behandles på sykehus, ofte intensivavdeling. Intravenøs artesunat er i dag førstevalg ved alvorlig malaria.
Prognose: Ved tidlig diagnose og behandling er prognosen vanligvis svært god. Ubehandlet Plasmodium falciparum-malaria kan være dødelig. Barn, gravide, eldre og personer med svekket immunforsvar har økt risiko for alvorlig sykdom.
Forebyggende: Det er ikke mulig å oppnå fullstendig beskyttelse mot malaria. Risikoen kan reduseres ved myggmiddel med DEET, lange klær etter mørkets frembrudd, impregnerte myggnett og opphold i rom med aircondition eller insektsikring.
Forebyggende medisiner (malariaprofylakse): Avhengig av reisemål kan følgende være aktuelle atovakvon/proguanil (Malarone), doksycyklin eller meflokin (Lariam). Valg av medikament bør tilpasses reisemål, varighet og eventuelle sykdommer eller legemidler.
Malariavaksiner: Det finnes nå godkjente vaksiner mot malaria.
- RTS,S/AS01 (Mosquirix): WHO anbefalte vaksinen i 2021 for barn i områder med høy malariaforekomst.
- R21/Matrix-M: WHO anbefalte også denne vaksinen i 2023.
Begge vaksinene reduserer risikoen for alvorlig malaria hos barn, men gir ikke fullstendig beskyttelse.
Vaksinene brukes foreløpig hovedsakelig i afrikanske land med høy malariaforekomst og er ikke aktuelle som rutinevaksiner for norske turister.
Litteratur: Shahbodaghi DS, 2022; Buck E, 2022, Laishram DD, 2012
Strongyloides stercoralis (rundorm/nematode)
Asia, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika, Karibia, Oseania og nordlige deler av Australia. Parasittinfeksjon forårsaket av rundormen Strongyloides stercoralis. Infeksjonen kan ramme hud, lunger og mage-tarmkanal. Muskel- og leddsmerter forekommer, og reaktiv artritt er beskrevet i enkelte tilfeller (Mohanty S, 2017). Sykdommen er spesielt viktig hos personer som bruker immundempende legemidler, fordi infeksjonen kan bli livstruende ved svekket immunforsvar. På verdensbasis anslås det at mer enn 600 millioner mennesker er smittet (Carpio ALM, 2022). Behandling: Førstevalg er ivermektin. Alternativer er albendazol. Ved hyperinfeksjon kreves sykehusbehandling og ofte langvarig antiparasittær behandling.
Zika virus- infeksjon
Afrika, Asia og Latin-Amerika (stort utbrudd i Brasil). Overføres til mennesker oftest via myggstikk. Smitte via seksuell kontakt og via blodoverføring er mulig. Økt risiko for skade på foster (mikrocephali) dersom en gravid blir infisert. Symptomer (varierer fra ingen sykdomstegn til influensa lignende symptomer). Leddsmerter, muskelsmerter, feber, utmattelse, utslett, øyebetennelse (konjunktivitt).
Definisjon. Zikavirusinfeksjon er en virussykdom forårsaket av zikavirus, et flavivirus som hovedsakelig overføres gjennom stikk fra infiserte Aedes-mygg.
Smitte kan også skje gjennom seksuell kontakt, blodoverføring og fra mor til foster under svangerskapet. De fleste som smittes får ingen eller milde symptomer. Sykdommen kan gi feber, utslett, leddsmerter og muskelsmerter. Zikavirus er særlig viktig fordi infeksjon under graviditet kan føre til alvorlige fosterskader.
Forekomst. Zikavirus forekommer i tropiske og subtropiske områder i Afrika, Sørøst-Asia, Stillehavsregionen, Mellom-Amerika, Sør-Amerika og Karibia. Det største registrerte utbruddet fant sted i Brasil og andre land i Amerika i 2015–2016.
I Norge forekommer sykdommen nesten utelukkende hos personer som er smittet under utenlandsopphold.
.png)
Smitte: Den vanligste smitteveien er stikk fra infiserte Aedes-mygg, særlig Aedes aegypti og Aedes albopictus. Viruset kan også overføres ved seksuell kontakt, fra gravid kvinne til foster og ved blodtransfusjon (sjeldent).
Virus kan påvises i sæd i flere måneder etter gjennomgått infeksjo
Symptomer
Omtrent 70–80 % av de smittede får ingen symptomer. Når symptomer oppstår, kommer de vanligvis 3–14 dager etter smitte. Vanlige symptomer er lett til moderat feber, utslett, Leddsmerter, muskelsmerter, hodepine, røde øyne (konjunktivitt) og utmattelse.
⚠️Muskel- og skjelettsymptomer: Leddsmerter (artralgi) er blant de vanligste symptomene ved zikavirusinfeksjon. Noen opplever stivhet i ledd, muskelsmerter og forbigående leddhevelse. Leddsmertene rammer ofte hender, håndledd, ankler og knær. Symptomene varer vanligvis fra noen dager til et par uker.
Plagene er vanligvis mildere enn ved chikungunyafeber og går oftest over i løpet av få uker.
Zikavirusinfeksjon og graviditet. Infeksjon under svangerskapet kan føre til overføring av viruset til fosteret. Risikoen synes å være størst ved smitte tidlig i svangerskapet, men fosterskader kan oppstå etter infeksjon gjennom hele graviditeten.
Zikavirus kan forårsake medfødt zikasyndrom (Congenital Zika Syndrome), som kan omfatte mikrocefali (unormalt lite hode), hjerneskader, utviklingsforstyrrelser, synsskader, hørselsskader, leddkontrakturer, klumpfot og spastisitet. Studier har vist at risikoen for fosterskader er til stede selv om den gravide ikke utvikler symptomer (Brasil P, 2016; Hoen B, 2018))
Komplikasjoner ved zikainfeksjon: Alvorlig sykdom er sjelden. I enkelte tilfeller er følgende komplikasjoner beskrevet Guillain-Barrés syndrom, hjernehinnebetennelse (meningitt), hjernebetennelse (encefalitt) og nevrologiske symptomer.
Guillain-Barrés syndrom er den best dokumenterte alvorlige komplikasjonen hos voksne.
Undersøkelser
Diagnosen stilles ved
- PCR: PCR kan påvise virus-RNA i blod og urin. PCR er mest nyttig de første dagene etter symptomdebut.
- Antistoffprøver: Blodprøver kan påvise IgM-antistoffer og IgG-antistoffer. Tolkningen kan være vanskelig fordi antistoffer kan kryssreagere med andre flavivirus, særlig denguevirus.
Diagnose. Diagnosen baseres på laboratoriepåvisning av virus eller antistoffer, reisehistorie og typiske symptomer.
Lignende tilstander (differensialdiagnoser)
Symptomene kan ligne på denguefeber, chikungunyafeber, malaria, covid-19, influensa og andre virale utslettsykdommer.
Behandling
Det finnes ingen spesifikk antiviral behandling mot zikavirus. Behandlingen er symptomrettet og består av hvile, rikelig væskeinntak og smertestillende og febernedsettende legemidler. Paracetamol anbefales ofte som førstevalg.
Prognose: Prognosen er vanligvis svært god. De fleste blir helt friske i løpet av dager til uker uten varige plager. Alvorlige komplikasjoner hos voksne er sjeldne.
Forebygging. Den viktigste forebyggingen er å unngå myggstikk myggmiddel med DEET, lange klær, myggnett og opphold i rom med aircondition.
Gravide bør om mulig unngå reiser til områder med pågående zikasmitte. Ved mulig eksponering under graviditet bør lege kontaktes for vurdering og eventuell oppfølging.
Seksuell smitte: For å redusere risikoen for seksuell smitte anbefales kondombruk etter opphold i områder med zikasmitte.
Folkehelseinstituttets anbefalinger bør følges, da rådene kan endres etter hvert som den globale smittesituasjonen utvikler seg.
Litteratur; deJong HK, 2025; Wolford RW, 2021, Plourde AR, 2016 (Zicka virus), Det norske Folkehelseinstituttet Brasil P, 2016
- Bindevevssykdommer.no
- Vaskulitt.no
- Grans Kompendium i Revmatologi (for leger i spesialisering)