🟢 Definisjon av opportunistiske infeksjoner
Opportunistiske infeksjoner er infeksjoner som oppstår hos personer med svekket immunforsvar. Mikroorganismer som vanligvis ikke gir sykdom hos personer med normalt immunforsvar, kan da forårsake alvorlige infeksjoner. Personer med autoimmune revmatiske sykdommer som systemiske bindevevssykdommer og vaskulittsykdommer eller kreftsykdommer, organtransplantasjon eller andre former for immunsvikt er spesielt utsatt.
Immunsupprimerende (immundempende) legemidler, som brukes ved blant annet autoimmune revmatiske sykdommer, øker risikoen for opportunistiske infeksjoner. Eksempler på slike legemidler er glukokortikoider (kortisonpreparater, f. eks prednisolon), DMARDs (disease-modifying antirheumatic drugs, f. eks, metotreksat), biologiske legemidler og JAK-hemmere (f. eks. tofacitinib).
Immundempende behandling
Immundempende legemidler kan svekke immunforsvaret på flere måter. Blodprøver kan bl. a. vise redusert antall hvite blodceller (leukopeni), spesielt nøytrofile granulocytter (nøytropeni) eller lave nivåer av immunglobuliner (hypogammaglobulinemi).
Et eksempel er en studie fra USA (Baddley JW, 2014), som viste at personer behandlet med biologiske legemidler i form av TNF-hemmere hadde økt risiko for opportunistiske infeksjoner sammenlignet med andre pasientgrupper. Føgende ikke-virale infeksjoner ble registrert: Pneumocystis (PCP) (20 %), som klassifiseres som en soppinfeksjon, nocardiosis/actinomycosis (12,15 %), tuberkulose (12,5 %), histoplasmose (11,3 %; lite aktuell i Europa), ikke-tuberkuløse mykobakterieinfeksjoner (11,3 %), salmonellose (10 %), listeriose (5 %), legionellose (5%), kryptokokkinfeksjon (3,8 %), andre endemiske soppinfeksjoner (1,3 %), toksoplasmose (1,3%), coccidioidomykose (1,3 %), blastomykose (1,3 % lite aktuell i Europa) og aspergillose (1,3 %).
Forebyggende tiltak mot opportunistiske infeksjoner
Før oppstart av immundempende behandling er det vanlig å ta blodprøver for å utelukke infeksjoner som hepatitt B og C, HIV og tuberkulose. Vaksinasjon mot pneumokokksykdom, influensa og herpes zoster (helvetesild) kan også være aktuelle forebyggende tiltak.
Hos enkelte pasienter kan forebyggende behandling (profylakse; f. eks med trimetoprim + sulfonamid/Bactrim) mot spesifikke opportunistiske infeksjoner være aktuelt dersom risikoen vurderes som høy.
Symptomer
Opportunistiske infeksjoner kan være vanskelige å oppdage fordi symptomene ofte er mindre tydelige enn ved vanlige infeksjoner. Typiske tegn som feber og smerter kan være milde eller helt fraværende.
Gradvis økende slapphet, utmattelse, nedsatt appetitt og vekttap er vanlige symptomer. Noen kan også oppleve endringer i mental tilstand, som uro, irritabilitet, forvirring eller sløvhet. Symptomene varierer avhengig av hvilket organ som er rammet og hvilken mikroorganisme som forårsaker infeksjonen.
🔵Undersøkelser
Ved mistanke om opportunistisk infeksjon er det viktig med en grundig utredning for å finne årsaken.
- Sykehistorie: Legen vil spørre om bruk av immundempende legemidler, tidligere infeksjoner, vaksinasjonsstatus, utenlandsreiser, dyrekontakt og andre mulige smittekilder.
- Klinisk undersøkelse: En grundig klinisk undersøkelse omfatter ofte måling av puls, blodtrykk, kroppstemperatur og oksygenmetning, samt vurdering av:
- Øvre luftveier (bihuler, ører og svelg)
- Nedre luftveier (lunger)
- Hjerte
- Mage og tarm
- Hode og hals
- Hud og slimhinner
- Ledd og muskler
- Nervesystemet
Blodprøver og mikrobiologiske undersøkelser
- Hemoglobin (blodprosent)
- Hvite blodlegemer med differensialtelling
- Blodplater
- CRP
- Senkningsreaksjon (SR)
- Leverfunksjonsprøver
- Nyrefunksjonsprøver
Forhøyet prokalsitonin kan støtte mistanke om bakteriell infeksjon, men må vurderes sammen med øvrige kliniske funn.
Ved mistanke om alvorlig infeksjon tas blodkulturer for å undersøke om mikroorganismer vokser i blodet. Tilsvarende kan prøver tas fra sårsekret eller andre infeksjonsfokus.
Ved symptomer fra luftveiene kan prøver tas fra hals, nese, bronkier eller lunger for påvisning av bakterier, virus eller sopp. PCR-analyser, antigenpåvisning, ELISA og direkte immunfluorescens kan ofte gi raske svar.
Sopp og mykobakterier påvises ofte ved dyrkning, spesialfarging eller molekylærbiologiske metoder. Dersom pasienten har sentralt venekateter eller annen permanent tilgang gjennom huden, bør innstikkstedet undersøkes og eventuelle prøver tas ved mistanke om infeksjon.
Antistoffundersøkelser for å påvise mikrober har ofte begrenset verdi hos immunsupprimerte fordi antistoffresponsen kan være forsinket eller redusert.
Ved symptomer fra mage og tarm kan avføringsprøver undersøkes for bakterier, virus og parasitter. Rektalpensel kan brukes ved screening for vankomycinresistente enterokokker (VRE).
Urinprøver
Urinprøver undersøkes for bakterier og tegn til urinveisinfeksjon.
Bildediagnostikk
Bildediagnostiske undersøkelser kan omfatte:
- CT av lungene, som ofte er mer sensitiv enn vanlig røntgen ved tidlige lungeinfeksjoner.
- CT av abdomen (mageområdet)
- MR av hjernen ved mistanke om encefalitt (hjernebetennelse) eller annen infeksjon i sentralnervesystemet.
I noen tilfeller er spinalpunksjon nødvendig for å undersøke spinalvæsken. Dette kan påvise infeksjoner i sentralnervesystemet, inkludert hjerne, hjernehinner og ryggmarg.
Vevsprøve (biopsi):
Vevsprøver kan være nødvendige for å stille diagnosen ved enkelte opportunistiske infeksjoner. Eksempelvis kan leishmaniasis påvises i biopsi fra sårkant eller annet affisert vev.
💊Behandling av opportunistiske infeksjoner
Behandling av opportunistiske infeksjoner skjer ofte på sykehus, særlig i startfasen. Valg av behandling avhenger av hvilken mikroorganisme som er årsaken til infeksjonen. Når det er mulig, forsøker man å ta nødvendige prøver til mikrobiologisk diagnostikk før behandling startes.
Antibiotika, soppmidler, antivirale legemidler eller antiparasittære midler benyttes avhengig av hvilken infeksjon som foreligger. I enkelte tilfeller må den immundempende behandlingen reduseres eller midlertidig avbrytes som en del av behandlingsstrategien.
Ulike opportunistiske infeksjoner
Det finnes mange ulike mikroorganismer som kan forårsake opportunistiske infeksjoner. Noen eksempler er:
Adenovirus
Adenovirus er en vanlig virusinfeksjon som forekommer over hele verden og rammer særlig barn. Viruset kan forårsake infeksjoner i luftveier, øyne, mage-tarmkanal og urinveier. Hos personer med normalt immunforsvar er sykdommen vanligvis mild og går over av seg selv. Hos personer med svekket immunforsvar kan adenovirus derimot gi alvorlige komplikasjoner som lungebetennelse, leverbetennelse, hjertebetennelse (myokarditt), hjernebetennelse (encefalitt) eller generalisert infeksjon. Inkubasjonstiden er vanligvis 2–14 dager, oftest 5–10 dager.
Symptomer:
- Sår hals
- Røde øyne (konjunktivitt)
- Feber
- Ørebetennelse
- Hoste
- Rennende eller tett nese
- Diaré (hos små barn)
- Forstørrede lymfeknuter
Diagnose: Adenovirus påvises vanligvis ved PCR-undersøkelse av prøver fra luftveier, øyne, avføring, urin eller blod, avhengig av hvilke symptomer som foreligger.
Behandling: Det finnes ingen etablert spesifikk antiviral behandling for de fleste adenovirusinfeksjoner. Infeksjonen går vanligvis over av seg selv. Hos personer med alvorlig immunsvikt eller livstruende sykdom kan behandling på sykehus være nødvendig. I enkelte tilfeller vurderes antiviral behandling, men dokumentasjonen for effekt er begrenset. Litteratur: A-Heeti OM, 2023; Lion T, 2014; CDC (Centers for disease control and prevention).
Aspegillus fumigatus og andre aspergillus
Aspergillus er en muggsopp som finnes naturlig i miljøet. Hos personer med normalt immunforsvar gir den sjelden sykdom, men hos personer med svekket immunforsvar kan den forårsake alvorlige infeksjoner (aspergillose). Infeksjonen rammer oftest luftveiene og lungene, men kan i alvorlige tilfeller spre seg via blodbanen til andre organer, blant annet hjernen, nyrene, leveren og huden. Aspergillus kan også danne soppkolonier (aspergillomer eller «soppkuler») i eksisterende hulrom i lunger eller bihuler.
Symptomer: Aspergillose kan i tidlige stadier gi få eller uspesifikke symptomer. Ved lungeinfeksjon er langvarig feber, hoste, tungpustethet og redusert allmenntilstand vanlig. Noen opplever blodig oppspytt (hemoptyse). Symptomene responderer ofte dårlig på vanlig antibiotikabehandling. Hos personer med astma eller andre lungesykdommer kan Aspergillus utløse eller forverre luftveisplager.
Diagnose: CT-undersøkelse av lungene er ofte viktig for diagnostikken og kan vise karakteristiske forandringer som fortetninger, knuter, hulrom eller aspergillomer. Diagnosen støttes ved påvisning av soppen i prøver fra luftveier eller vev ved mikroskopi, dyrkning eller molekylærbiologiske metoder (PCR). Blodprøver for soppmarkører, som galaktomannan, kan være nyttige ved mistanke om invasiv aspergillose.
Behandling: Aspergillose behandles vanligvis med soppdrepende legemidler (antimykotika), ofte over lang tid. Vorikonazol er vanligvis førstevalg ved invasiv aspergillose. I enkelte tilfeller kan kirurgisk behandling være nødvendig, særlig ved aspergillom med gjentatte blødninger eller lokalisert sykdom. Litteratur: Lamoth F, 2022; Borys M, 2017
BK-virus
BK-virus er et vanlig virus som de fleste smittes med i løpet av barndommen. Etter den første infeksjonen forblir viruset latent (i hviletilstand) i kroppen, særlig i urinveiene og nyrene, uten å gi symptomer. Hos personer med svekket immunforsvar kan viruset reaktiveres og forårsake sykdom. Dette ses særlig hos nyretransplanterte, men kan også forekomme hos andre pasienter som behandles med kraftig immundempende behandling.
Symptomer: BK-virusinfeksjon gir ofte få eller ingen symptomer i tidlige stadier. Ved sykdom kan følgende forekomme:
- Feber uten kjent årsak
- Forandringer i urinen, inkludert blod i urinen (hematuri)
- Smerter eller irritasjon fra urinveiene
- Nedsatt nyrefunksjon
- Økende kreatininverdier i blodet
- Nyresvikt ved alvorlig sykdom
I sjeldne tilfeller kan BK-virus også ramme andre organer, blant annet luftveier og sentralnervesystemet.
Diagnose: BK-virus påvises vanligvis ved PCR-undersøkelse av blod eller urin. Ved mistanke om BK-virusnefropati (nyresykdom forårsaket av BK-virus) kan vevsprøve (biopsi) fra nyren være nødvendig for å bekrefte diagnosen.
Behandling: Den viktigste behandlingen er vanligvis å redusere den immundempende behandlingen dersom dette er medisinsk forsvarlig. Hos transplanterte pasienter kan det være aktuelt å justere eller bytte immundempende legemidler, for eksempel fra takrolimus til ciklosporin. Leflunomid (Arava) har vist antiviral aktivitet mot BK-virus i laboratoriestudier og benyttes enkelte steder, men dokumentasjonen for effekt er begrenset. Intravenøs behandling med immunglobuliner (IVIG) kan vurderes i utvalgte tilfeller.
Litteratur; Saleh A, 2020; Gupta N, 2017 (Barn med SLE og BKv-irus infeksjon).
Candidiasis
Candida er en gjærsopp som normalt finnes på hud og slimhinner uten å forårsake sykdom. Hos personer med svekket immunforsvar kan Candida gi infeksjoner (candidiasis), også kalt soppinfeksjoner eller mykoser. Infeksjonen kan være lokal, for eksempel i munnhule, spiserør eller underliv, men kan også spre seg til blodbanen og indre organer. Invasiv candidiasis er en alvorlig opportunistisk infeksjon som særlig forekommer hos personer med uttalt immunsvikt eller langvarig sykehusbehandling. Candida-infeksjon gir vanligvis ikke leddplager, men infeksjon i ledd og skjelett kan forekomme i sjeldne tilfeller.
Symptomer: Symptomene varierer avhengig av hvilke organer som er rammet. Ved invasiv candidiasis kan følgende forekomme:
- Langvarig feber som ikke responderer på antibiotika.
- Nedsatt allmenntilstand
- Betennelse i øynene (endooftalmitt).
- Betennelse i skjelett eller benvev (osteomyelitt).
- Hjerneabscess (lokal pussansamling i hjernen).
- Forstørret lever og milt (hepatosplenomegali).
- Tegn til blodforgiftning (sepsis) ved alvorlig sykdom
Diagnose: Candida kan påvises ved dyrkning eller molekylærbiologiske metoder (PCR) fra blod, vev eller andre prøvematerialer. Prøver fra hud, slimhinner, urin eller luftveier må tolkes med forsiktighet, fordi Candida ofte finnes naturlig uten å forårsake sykdom. Ved mistanke om invasiv candidiasis kan blodkulturer, vevsprøver og spesielle soppmarkører i blodet være nyttige undersøkelser.
Behandling: Candida-infeksjoner behandles med soppdrepende legemidler (antimykotika). Valg av behandling avhenger av infeksjonens lokalisasjon, alvorlighetsgrad og hvilken Candida-art som er påvist. Alvorlige infeksjoner krever ofte intravenøs behandling og sykehusinnleggelse.
Litteratur: Meena DS, 2022; Singh S, 2015.
Clostridioides (Clostridium) difficile
Clostridioides difficile (tidligere Clostridium difficile) er en bakterie som kan forårsake tarminfeksjon. Infeksjonen oppstår oftest etter antibiotikabehandling, som endrer normal tarmflora og gir bakterien mulighet til å vokse og produsere toksiner. Paradoksalt nok er antibiotikabehandling derfor den vanligste utløsende årsaken til C. difficile-infeksjon. Personer med svekket immunforsvar, for eksempel ved revmatiske sykdommer og immundempende behandling, har økt risiko for alvorlig sykdom (Di Bella S, 2024; Raknes G, 2020).
Symptomer oppstår vanligvis 4–8 dager etter oppstart av antibiotika, men kan også debutere flere uker etter avsluttet behandling:
- Magesmerter
- Oppblåsthet
- Vannaktig og ofte hyppig diaré
- Feber og sykdomsfølelse
I sjeldne tilfeller kan det forekomme reaktiv artritt (leddbetennelse), men dette er uvanlig kan ses, men er sjelden (Capella M, 2016).
Infeksjonen kan utvikle seg til pseudomembranøs kolitt, som er en alvorlig betennelse i tykktarmen. I alvorlige tilfeller kan det oppstå komplikasjoner som toksisk megakolon, tarmperforasjon og sepsis.
Diagnose: C. difficile påvises ved undersøkelse av avføring. Diagnostikken bygger vanligvis på en kombinasjon av:
- Påvisning av toksin A og/eller B
- PCR (påvisning av bakteriens toksingener)
- Eventuelt dyrkning (mindre brukt alene)
Endoskopi (koloskopi/sigmoidoskopi) er ikke rutineundersøkelse, men kan være aktuelt ved uklare tilfeller eller mistanke om komplikasjoner, hvor man kan se pseudomembraner i tarmslimhinnen.
Behandling avhenger av alvorlighetsgrad:
- Milde tilfeller: Det kan være tilstrekkelig å avslutte den pågående antibiotikabehandlingen.
- Moderate til alvorlig sykdom: Antibiotika som vankomycin per os (tabletter) eller fidaksomicin er førstevalg. Metronidazol brukes i dag sjeldnere.
- Alvorlige eller tilbakevendende tilfeller: Fekal mikrobiotatransplantasjon kan være et effektivt behandlingsalternativ (van Beurde YH, 2017).
Litteratur: Di Bella S, 2024; Debast SB, 2014; van Beurde YH, 2017.
Cryptococcus infeksjon, kryptokokker
Cryptococcus er en gjærsopp som kan forårsake alvorlig infeksjon hos personer med svekket immunforsvar. Smitten skjer oftest via inhalasjon, og infeksjonen starter vanligvis i lungene. Hos immunsupprimerte pasienter kan soppen spre seg via blodbanen til sentralnervesystemet og gi meningitt eller meningoencefalitt. Cryptococcus-infeksjon gir vanligvis ikke leddplager.
Symptomer varierer avhengig av hvilke organer som er rammet:
- Lungeinfeksjon: Gir ofte få eller ingen symptomer, men kan i noen tilfeller gi hoste, lett feber eller nedsatt allmenntilstand.
- Infeksjon i sentralnervesystemet (meningitt/meningoencefalitt): Utvikler seg ofte gradvis med symptomer som feber, hodepine, forvirring og kognitiv svikt, nedsatt bevissthet. Nakkestivhet kan mangle hos immunsupprimerte
- Diagnosen stilles hovedsakelig ved undersøkelse av spinalvæske (spinalpunksjon), som er den viktigste testen. I spinalvæsken kan man påvise cryptococcal antigen, sopp ved mikroskopi eller ved dyrkning/PCR.
- Blodprøver kan også påvise cryptococcal antigen og støtte diagnosen.
- CT eller MR av hjernen kan vise uspesifikke forandringer, og brukes primært for å vurdere komplikasjoner eller økt intrakranielt trykk, men er ikke tilstrekkelig for å stille diagnosen alene.
Behandling: Cryptococcus-infeksjon behandles med soppdrepende legemidler og krever som regel langvarig behandling:
- Induksjonsfase: Amphotericin B kombinert med flucytosin
- Videre behandling (konsolidasjon og vedlikehold): Fluconazol over flere måneder
Ved kryptokokkmeningitt er kontroll av forhøyet trykk i hjernevæsken ofte en viktig del av behandlingen.
Ubehandlet kryptokokkinfeksjon er potensielt livstruende.
Litteratur: Fang W, 2019; Williamson PR, 2017; Brandshaw MJ, 2017; Sivertsen EA, 2004.
Cryptosporidium-infeksjon (parasitt)
Cryptosporidium er en protozo (encellet parasitt) som kan forårsake tarminfeksjon (cryptosporidiose). Infeksjonen forekommer over hele verden, men er vanligere i områder med begrenset tilgang til rent drikkevann og dårlig sanitærforhold, inkludert deler av Afrika, Asia og Midtøsten. Personer med svekket immunforsvar er særlig utsatt for langvarig og alvorlig sykdom.
Symptomer varierer fra milde til alvorlige::
- Kraftig, ofte vannaktig diaré
- Magesmerter og kramper
- Kvalme og nedsatt appetitt
- Eventuelt feber og vekttap
Hos immunsupprimerte kan infeksjonen bli kronisk og gi betydelig væske- og ernæringssvikt.
Smitte: Cryptosporidium smitter hovedsakelig gjennom forurenset drikkevann, mat som er kontaminert med avføring, direkte person-til-person smitte (fekal–oral smitte) eller kontakt med dyr eller forurensede miljøer (for eksempel svømmebasseng).
Smitte skjer via resistente parasittegg (oocyster) som tåler klorbehandling i vann relativt godt.
Diagnose: Diagnosen stilles ved påvisning av parasitten i avføringsprøver, vanligvis ved PCR (molekylær påvisning), antigenpåvisning eller spesialfarging og mikroskopi (mindre sensitivt).
Behandling: Hos personer med normalt immunforsvar går infeksjonen ofte over av seg selv med støttebehandling som væske og elektrolytter.
Hos immunsupprimerte pasienter er det viktigst å redusere immundempende behandling dersom mulig, i tillegg til rehydrering og ernæringsstøtte. Antiparasittær behandling kan forsøkes (for eksempel nitazoxanid), men effekten er ofte redusert ved alvorlig immunsvikt
Infeksjonen kan være langvarig hos immunsvekkede og kreve tett oppfølging (Ahmed SAA, 2024; Vanthy K, 2017).
Cytomegalivirus (CMV)
Cytomegalovirus (CMV) er et vanlig virus i herpesvirusfamilien som de fleste mennesker smittes med i løpet av livet. Etter primærinfeksjon forblir viruset latent (i dvale) i kroppen resten av livet. Hos friske personer gir CMV som regel ingen eller milde symptomer, men hos personer med svekket immunforsvar kan viruset reaktiveres og gi alvorlig sykdom med affeksjon av flere organer.
Symptomer: Hos immunkompetente kan CMV gi et mononukleose-lignende sykdomsbilde, eller influensalignende symptomer:
- Feber
- Slapphet og sykdomsfølelse
- Sår hals
- Hovne lymfeknuter
Hos immunsupprimerte kan CMV gi mer alvorlig sykdom, avhengig av hvilke organer som rammes, for eksempel:
- Lungebetennelse (pneumonitt)
- Leverbetennelse (hepatitt)
- Gastrointestinal infeksjon (magesår, kolitt med diaré og magesmerter)
- Netthinnebetennelse (retinitt)
- I sjeldne tilfeller hjernebetennelse (encefalitt)
Svangerskap: CMV-infeksjon under graviditet kan overføres til fosteret (kongenital CMV-infeksjon) og kan gi alvorlig fosterskade, spesielt ved primærinfeksjon hos mor. CMV inngår i gruppen “TORCH infeksjoner” som kan gi medfødte infeksjoner hos foster: Toksoplasmose, Rubella, Cytomegalo-virus (CMV), Herpes simpleks.
Kongenital CMV kan gi hørselshemming, nevrologiske skader, veksthemming og i alvorlige tilfeller misdannelser
Diagnose; Diagnostikk avhenger av klinisk situasjon:
- PCR undersøkelse: Påviser CMV-DNA i blod, urin, spinalvæske, bronkialsekret eller vevsprøver
- Serologi (blodprøver): CMV IgG indikerer gjennomgått infeksjon CMV IgM kan indikere nylig eller aktiv infeksjon, men må tolkes med forsiktighet
- Antigenpåvisning (pp65-antigen): Kan brukes ved overvåking hos immunsupprimerte
- Biopsi: Kan vise vevsaffeksjon med karakteristiske inklusjonslegemer ved invasiv sykdom
- Ved graviditet kan CMV påvises i amnionvæske (fostervann) ved mistanke om fostersmitte
Behandling: CMV-infeksjon behandles med antivirale legemidler, særlig ved alvorlig sykdom eller hos immunsupprimerte: Ganciklovir (Cymevene). Alternativer inkluderer valganciklovir (peroralt) eller foscarnet ved resistens/intoleranse
Behandlingens varighet og intensitet avhenger av organaffeksjon og immunsviktgrad.
Litteratur; Grossi PA, 2024; Halenius A, 2014); Emery VF, 2017.
Epstein Barr virus (EBV)
Epstein-Barr virus (EBV) er et vanlig herpesvirus som de fleste mennesker smittes med i løpet av livet, ofte i barne- eller ungdomsårene. Infeksjonen er ofte asymptomatisk eller gir milde symptomer, men kan i noen tilfeller føre til infeksiøs mononukleose (kyssesyken). Inkubasjonstiden er vanligvis 4–7 uker.
Symptomer: Mange får ingen eller milde symptomer, mens andre utvikler tydelig sykdomsbilde ved mononukleose:
- Feber
- Sår hals (tonsillitt/faryngitt)
- Hovne lymfeknuter, særlig på halsen
- Uttalt slapphet og nedsatt allmenntilstand
- Forstørret milt og lever
I sjeldne tilfeller kan EBV-infeksjon gi alvorlige komplikasjoner, blant annet:
- Uttalte luftveisplager ved kraftig tonsillehevelse (hovne mandler)
- Miltruptur (sprukket milt)
- Hepatitt (leverbetennelse)
Hos immunsupprimerte kan EBV gi alvorlige tilstander, inkludert hemofagocytisk lymfohistiocytose (MAS/HLH) eller EBV-assosiert lymfoproliferativ sykdom (EBV-LPD).
Diagnosen stilles hovedsakelig ved blodprøver:
- EBV-serologi (typisk påvisning av VCA-IgM, VCA-IgG og EBNA-antistoffer)
- Blodstatus kan vise lymfocytose og atypiske lymfocytter
- Leverprøver kan være forhøyet
PCR kan være aktuelt i spesielle tilfeller, særlig hos immunsupprimerte pasienter eller ved komplisert sykdom. (Fugl A, 2019).
Behandling: Det finnes ingen spesifikk antiviral behandling mot EBV-infeksjon hos immunkompetente. Behandlingen er derfor symptomatisk, og de fleste blir helt friske av seg selv.
Hos immunsupprimerte pasienter eller ved alvorlige komplikasjoner kan mer spesialisert behandling være nødvendig, avhengig av tilstand (for eksempel behandling av HLH eller reduksjon av immunsuppresjon) (Kawada J, 2023).
Giardiasis parasitt
Giardiasis er en tarminfeksjon forårsaket av parasitten Giardia lamblia (også kalt Giardia intestinalis). Infeksjonen forekommer over hele verden, men er vanligere i områder med dårlig sanitærforhold og forurenset drikkevann. Smitte skjer fekal-oralt, og personer med svekket immunforsvar kan få mer langvarig og uttalt sykdom. Inkubasjonstiden er vanligvis 1–3 uker.
Symptomene kan variere fra milde til langvarige plager:
- Vannaktig diaré
- Magesmerter og oppblåsthet
- Kvalme og eventuelt oppkast
- Fettete og illeluktende avføring (malabsorpsjon)
- Vekttap og redusert allmenntilstand
Blodig avføring er uvanlig og taler ofte for andre diagnoser.
Diagnose: Giardia påvises i avføringsprøver ved:
- PCR (mest sensitiv metode)
- Antigenpåvisning
- Mikroskopi (kan kreve gjentatte prøver)
Flere avføringsprøver kan være nødvendig fordi utskillelsen av parasitten kan være intermitterende.
Sykdomsforløp: Hos mange går infeksjonen over i løpet av 2–6 uker, men den kan bli langvarig og gi vedvarende plager som malabsorpsjon og irritabel tarm-lignende symptomer, spesielt hos immunsupprimerte.
Behandling består av antiparasittære legemidler, for eksempel metronidazol, tinidazol eller andre azoler, avhengig av lokale retningslinjer og resistensmønstre.
Hos immunsupprimerte kan behandlingen være mer langvarig, og residiv forekommer oftere. (Stephen T, 2025 sp; Hooshyar H, 2019)
Hepatitt B
Hepatitt B er en leverbetennelse forårsaket av hepatitt-B virus (HBV). Viruset smitter gjennom blod og andre kroppsvæsker, for eksempel ved seksuell kontakt, deling av sprøyter eller fra mor til barn under fødsel. Etter stikkskade med infisert blod er smitterisikoen betydelig, men varierer avhengig av virusmengde og immunstatus.
De fleste voksne som smittes blir friske av den akutte infeksjonen. Virus kan likevel persistere i leveren i en inaktiv form (cccDNA), selv etter tilsynelatende tilheling. Omtrent 3–5 % av voksne utvikler kronisk infeksjon, definert ved vedvarende positiv HBsAg i mer enn 6 måneder. Kronisk hepatitt B kan føre til leverskade over tid.
Hepatitt B er ikke en klassisk opportunistisk infeksjon, men er svært viktig å kartlegge før oppstart av immundempende behandling, fordi immunsuppresjon kan reaktivere latent eller inaktiv infeksjon.
Symptomer: Omtrent 30 % av personer med akutt infeksjon har få eller ingen symptomer.
Akutt hepatitt B kan gi:
- Slapphet og sykdomsfølelse
- Kvalme og oppkast
- Nedsatt matlyst
- Feber
- Leddsmerter
- Ved mer uttalt sykdom kan det oppstå gulsott (ikterus).
Kronisk hepatitt B er ofte asymptomatisk i mange år, men kan etter hvert gi tegn på leverskade og i avanserte tilfeller leversvikt.
Undersøkelser: Vanlige betennelsesprøver (CRP, SR) er ofte normale. Leverprøver (ALAT, ASAT, γ-GT) kan være normale eller lett forhøyet selv ved aktiv infeksjon.
Hepatitt B diagnostiseres ved spesifikke serologiske blodprøver:
- HBsAg (hepatitt B surface antigen)
- Anti-HBs (antistoff mot HBsAg)
- Anti-HBc (antistoff mot hepatitt B core antigen)
Ved påvist hepatitt B anbefales ofte tilleggstesting for hepatitt C og HIV.
Tolkning av blodprøver ved hepatitt B
- Aldri smittet: alle prøver negative
- Vaksinert: anti-HBs positiv, øvrige negative
- Tidligere gjennomgått infeksjon: anti-HBc positiv, anti-HBs ofte positiv
- Kronisk infeksjon: HBsAg positiv i >6 måneder
Anti-HBc viser at man har vært eksponert for virus, men skiller ikke alene mellom aktiv og tidligere infeksjon.
Hepatitt B og immundempende behandling
Ved planlagt immundempende behandling, for eksempel biologiske legemidler eller JAK-hemmere, er screening for hepatitt B obligatorisk. Immunsuppresjon kan føre til reaktivering av tidligere eller inaktiv HBV-infeksjon (De Nard F, 2015).
HBV-infeksjon kan i sjeldne tilfeller være assosiert med revmatologiske manifestasjoner, blant annet polyarteritis nodosa (vaskulitt) og kryoglobulinemi.
Forebygging: Det finnes en effektiv vaksine mot hepatitt B som gir langvarig beskyttelse.
Langtidskomplikasjoner: Kronisk hepatitt B kan over tid føre til:
- Leverfibrose og cirrhose hos en andel pasienter (ca. 10–20 % over mange år)
- Økt risiko for hepatocellulært karsinom (leverkreft)
Kronisk HBV er en av de viktigste årsakene til leverkreft globalt.
Behandling av hepatitt B
Målet med behandling av kronisk hepatitt B er å undertrykke virusreplikasjon, forhindre leverskade og redusere risiko for cirrhose og leverkreft. Behandling fjerner vanligvis ikke viruset fullstendig.
Vanlige legemidler:
- Tenofovir
- Entecavir
- (Lamivudin brukes i dag sjeldnere på grunn av resistensutvikling)
Pegylert interferon kan brukes hos utvalgte pasienter og gis som ukentlige injeksjoner i en avgrenset behandlingsperiode.
Indikasjon for behandling
Ikke alle med kronisk hepatitt B trenger behandling. Beslutningen baseres på:
- HBV-DNA (virusmengde i blod)
- Leverprøver (ALAT/ASAT)
- Grad av leverfibrose eller cirrhose
- Alder og generell helsetilstand
Oppfølging: Personer med kronisk hepatitt B trenger regelmessig medisinsk oppfølging, også uten behandling. Dette inkluderer blodprøver og ultralyd av lever for å overvåke sykdomsaktivitet og tidlig oppdage komplikasjoner.
Litteratur: Easterbrook PJ, 2017 (diagnose av hepatitt), Folkehelseinstituttet.
Hepatitt C
Definisjon: Hepatitt C er en leverbetennelse forårsaket av hepatitt C-virus (HCV). Infeksjonen blir kronisk hos ca. 55-85% av de smittede (Folkehelseinstituttet, 2025). Hepatitt C er ikke en typisk ”opportunistisk infeksjon”, men immundempende behandling kan pi noen tilfeller påvirke virusaktivitet og sykdomsforløp, selv om reaktivering er sjeldnere enn ved hepatitt B.
Smitte: Hepatitt C smitter hovedsakelig gjennom blod-til-blod-kontakt. Tidligere var smitte via blodtransfusjon en viktig årsak, men dette er i dag svært sjeldent på grunn av screening av blodprodukter. Den vanligste smitteveien i dag er deling av sprøyter og annet injeksjonsutstyr ved intravenøst rusbruk.
Seksuell smitte forekommer, men er relativt sjelden i lavrisikogrupper.
Forekomst: I Norge er det anslått at mellom 20 000 og 30 000 personer lever med kronisk hepatitt C. Globalt varierer forekomsten betydelig, med høyere prevalens i enkelte områder som Egypt og deler av Øst-Europa og Asia.
Symptomer:
Mange med hepatitt C har ingen eller svært få symptomer i den akutte fasen.
Akutt infeksjon kan gi:
- Slapphet og utmattelse
- Kvalme
- Lett magesmerte
- Feber (mindre vanlig)
- Gulsott hos en mindre andel (ca. 10–20 %)
Kronisk hepatitt C er ofte asymptomatisk i mange år, men kan over tid føre til:
- Kronisk tretthet og nedsatt konsentrasjon
- Leverskade (fibrose og cirrhose)
- Økt risiko for hepatocellulært karsinom (leverkreft)
Utvikling av alvorlig leversykdom skjer gradvis over år, og risikoen påvirkes av faktorer som alkoholbruk, alder ved smitte og annen leversykdom.
Ekstrahepatiske manifestasjoner: Hepatitt C kan også gi sykdom utenfor leveren, inkludert:
- Revmatiske symptomer som leddsmerter og artritt (Palazzi C, 2014)
- Tørrhet i øyne og munn (Sjøgrens-lignende bilde)
- Kryoglobulinemi (immunkompleks-sykdom som kan gi vaskulitt)
Undersøkelser:
Hepatitt C påvises ved blodprøver:
- Anti-HCV (antistoff): viser tidligere eller pågående smitte
- HCV RNA (PCR): påviser aktiv virusinfeksjon
Ved påvist hepatitt C anbefales ofte tilleggstesting for hepatitt B (HBsAg, anti-HBc) og HIV, siden ko-infeksjoner kan forekomme.
HCV kan også gi uspesifikke immunologiske utslag i blodprøver uten at pasienten har primær revmatisk sykdom.
Ved utredning av kronisk hepatitt C kan følgende undersøkelser være aktuelle:
- Leverprøver (ALAT, ASAT)
- Fibroseskår eller elastografi (leverstivhet)
- UL lever (og ev. milt)
- Alpha-phoetoprotein (AFP) ved mistanke om leverkreft eller ved cirrhose
Hepatitt C påvises ved hjelp av blodprøver. Antistoffer mot hepatitt C viser om du har vært smittet:
Behandling
Hepatitt C behandles i dag med direktevirkende antivirale legemidler (DAA), vanligvis som tabletter i 8–12 uker. Behandlingen gir varig virusfrihet (sustained virologic response, SVR) hos over 95 % av pasientene.
Valg av behandlingsregime avhenger i hovedsak av:
- Grad av leverskade (fibrose eller cirrhose)
- Tidligere behandling
- Eventuell nyresykdom eller andre komorbiditeter
Virusgenotype har i dag mindre betydning enn tidligere, da mange moderne regimer er pangenotypiske.
Etter avsluttet behandling kontrolleres HCV RNA i blod for å bekrefte vedvarende virusfrihet.
Litteratur: Rothhar P, 2025; Det norske Folkehelseinstituttet.
Herpes simpleks/labialis (forkjølelsessår)
Herpes simplex er en vanlig virusinfeksjon som oftest gir forkjølelsessår på eller rundt leppene. Forkjølelsessår består av små, væskefylte blemmer som etter hvert sprekker og danner skorper. De kan være smertefulle og gi svie og kløe. Infeksjonen er vanligst hos barn og unge, men viruset forblir i kroppen livet ut og kan reaktiveres ved blant annet stress, sollys eller immunsvekkelse.
Årsak og smitte: Forkjølelsessår skyldes oftest herpes simplex-virus type 1 (HSV-1). Viruset smitter ved direkte kontakt med infiserte slimhinner eller hud, for eksempel via kyssing eller deling av gjenstander som leppepomade, bestikk eller glass.
Etter primærinfeksjon etablerer viruset livslang latent infeksjon i nerveganglier, med periodiske reaktiveringer.
Symptomer: Typiske symptomer ved reaktivering er:
- Prikking, svie eller kløe i området før utslett (prodromalfase)
- Små væskefylte blemmer
- Rødhet og hevelse rundt lesjonene
- Sår som senere tørker inn og danner skorpe
Primærinfeksjon kan være mer uttalt og gi feber, sår i munnen og hovne lymfeknuter, særlig hos barn.
Differensialdiagnoser: Ved atypiske, langvarige eller hyppige sår bør andre tilstander vurderes, for eksempel:
- Immunsvikt (inkludert HIV)
- Cøliaki Inflammatorisk tarmsykdom (for eksempel Crohns sykdom)
- Vitaminmangler (særlig B12, folat eller jern)
Herpeslesjoner kan i noen tilfeller forveksles med aftøse sår, som vanligvis ikke gir væskefylte blemmer.
Behandling: Forkjølelsessår går som regel over av seg selv i løpet av 7–14 dager. Symptomlindring kan oppnås med:
- Lokale antivirale kremer (for eksempel aciklovir), som kan forkorte forløpet noe dersom de brukes tidlig
- Smertelindrende og lindrende lokale midler
Ved hyppige, alvorlige eller langvarige utbrudd kan lege forskrive antivirale tabletter (for eksempel aciklovir eller valaciklovi (Crimi S, 2019).
Komplikasjoner:
Hos personer med normalt immunforsvar er komplikasjoner sjeldne. Hos immunsupprimerte kan herpes simplex gi mer alvorlig sykdom, inkludert:
- Utbredte hud- og slimhinneinfeksjoner (Alghamdi N, 2023)
- Herpes simplex-encefalitt (hjernebetennelse), som er en alvorlig og potensielt livstruende tilstand som krever rask sykehusbehandling
Herpes Zoster («helvetesild)
Definisjon. Helvetesild (herpes zoster) er en infeksjon forårsaket av varicella-zoster-virus (VZV), det samme viruset som gir vannkopper. Etter gjennomgått vannkoppinfeksjon forblir viruset latent i nerveganglier i kroppen. Senere i livet kan viruset reaktiveres og gi helvetesild.
Årsak og risikofaktorer: Helvetesild oppstår oftere hos personer med svekket immunforsvar. Risikoen øker særlig ved høy alder, underliggende sykdom eller behandling immundempende medisiner, inkludert biologiske medikamenter og spesielt JAK hemmere. Dette gjelder blant annet pasienter med revmatoid artritt, psoriasis, psoriasisartritt, spondyloartritt og systemiske bindevevssykdommer.
Smitte: Helvetesild i seg selv smitter ikke direkte som helvetesild, men viruset i blemmer fra utslettet kan overføres til personer som ikke har hatt vannkopper eller ikke er vaksinert. Disse kan da utvikle vannkopper (primærinfeksjon).
Smitte skjer ved direkte kontakt med væske fra blemmer. Risikoen reduseres ved tildekking av utslett og god hygiene. I enkelte situasjoner kan det være aktuelt å begrense kontakt med sårbare personer (for eksempel nyfødte, gravide og immunsupprimerte). (Patil A, 2022; Bjark P, 2017).
Symptomer: De vanligste symptomene på helvetesild er:
- Smertefullt utslett med blemmer på den ene siden av kroppen
- Utslettet følger vanligvis et dermatom, som er et område på huden som forsynes av en bestemt spinalnerve.
- Brennende smerter, stikking eller overfølsomhet i huden før utslettet kommer
- Kløe eller nummenhet i området
- Feber og sykdomsfølelse
- Tretthet og redusert allmenntilstand
Smerter kan ofte starte før hudforandringer (prodromalfase).
Komplikasjoner: I noen tilfeller kan helvetesild føre til komplikasjoner, som for eksempel:
- Postherpetisk nevralgi (vedvarende nervesmerter etter at utslettet har forsvunnet)
- Øyeinfeksjon (zoster ophtalmicus): affeksjon av øyet, kan gi synstruende komplikasjoner
- Meningitt (hjernehinnebetennelse) eller encefalitt (hjernebetennelse): sjeldent, men alvorlig
- VZV-assosiert vaskulopati (blodåresykdom) som i sjeldne tilfeller kan gi hjerneslag eller andre nevrologiske komplikasjoner (Schink T, Behr S, 2016).
- Bakterielle sekundærinfeksjoner i huden
Diagnosen stilles vanligvis klinisk basert på typisk utslett og smertebilde. Ved usikkerhet kan PCR fra hudlesjon bekrefte diagnosen.
Lignende tilstander (differensialdiagnoser): Herpes simpleks, Dermatitis herpetiformis, Impetigo, Soppinfeksjon: Candida. Insektsstikk, allergier, kontaktdermatitt.
Behandling: Antivirale legemidler kan redusere sykdomsvarighet og alvorlighetsgrad, særlig dersom behandling startes tidlig: Aciclovir, Valaciklovir (Zovirax/Valtrex). Smertelindring er ofte en viktig del av behandlingen.
Prognose: Utslettet tilheler vanligvis i løpet av 2–5 uker. Risikoen for postherpetisk nevralgi øker med alder og alvorlighetsgrad, og forekommer hos en andel pasienter (ofte rundt 10–20 %, høyere hos eldre). Litteratur: Patil A, 2022; Marra F, 2016.
Vaksine: Shingrix r en ikke-levende (rekombinant) vaksine mot herpes zoster. Vaksinen er godkjent for voksne, særlig over 50 år, og gir høy beskyttelse mot helvetesild og postherpetisk nevralgi.
- Gis som to doser
- Beskyttelsen varer i minst 7–10 år basert på tilgjengelige data
- Vanlige bivirkninger er lokale reaksjoner og kortvarig feber/fatigue
Hos personer med autoimmune revmatiske sykdommer og immunsuppresjon vurderes vaksinen individuelt, men internasjonale data tyder på god sikkerhetsprofil (Harbecke R, 2021: Stevens M, 2020).
Histoplasmose, histoplasma
Histoplasmose er en soppinfeksjon (mykose)forårsaket av soppen Histoplasma capsulatum. Soppen finnes hovedsakelig i jord som er kontaminert med fugle- eller flaggermusavføring. Infeksjonen er sjelden i Norge, men forekommer endemisk i deler av Nord- og Sør-Amerika, særlig i Ohio- og Mississippi-elvedalene.
Risikofaktorer: Personer med svekket immunforsvar har økt risiko for alvorlig sykdom, inkludert pasienter med HIV infeksjon organtransplantasjon eller bruk av immundempende legemidler.(Olson TC, 2011).
Symptomer: Klinisk sykdom varierer fra asymptomatisk infeksjon til alvorlig systemisk sykdom.
Lungeinfeksjon kan gi:
- Feber
- Hoste
- Brystsmerter
- Kortpustethet
- Tretthet og nedsatt allmenntilstand
Ved immunsuppresjon kan infeksjonen bli disseminert (spredd til flere organer), og gi alvorlig sykdom med påvirkning av lever, milt, benmarg og andre organer.
I sjeldne tilfeller kan histoplasmose gi leddsymptomer som reaktiv artritt. (Rosenthal J, 1983).
Undersøkelser: Diagnostikk baseres på en kombinasjon av:
- Bildediagnostikk:
Røntgen eller CT av lungene kan vise infiltrater, forstørrede lymfeknuter eller nodulære forandringer. - Mikrobiologisk diagnostikk:
- Dyrkning fra blod, vev eller bronkialsekret
- PCR i enkelte laboratorier
- Påvisning av antigen i blod og urin (særlig nyttig ved disseminert sykdom)
- Histologi: Kan vise karakteristiske soppstrukturer i vevsprøver.
Behandling: Histoplasmose behandles med soppdrepende legemidler (antimykotika). Valg av behandling avhenger av sykdommens alvorlighetsgrad: Mild til moderat sykdom: itrakonazol. Alvorlig eller disseminert sykdom: ofte amfotericin B initialt, etterfulgt av azolbehandling
Litteratur: Eicheberger EM, 2026; Bahr NC, 2015; Rosenthal J, 1983; Olson TC, 2011
HIV
Definisjon: HIV (humant immunsviktvirus) er et virus som infiserer og svekker immunforsvaret, særlig CD4-positive T-celler. Dette øker risikoen for opportunistiske infeksjoner og enkelte kreftsykdommer. Ubehandlet kan HIV-infeksjon utvikle seg til AIDS (acquired immunodeficiency syndrome).
Smitte: HIV smitter gjennom blod og andre kroppsvæsker, blant annet:
- Deling av sprøyter
- Seksuell kontakt
- Blodtransfusjon (svært sjeldent i dag på grunn av screening)
- Fra mor til barn under graviditet, fødsel eller amming
Symptomer: Mange har ingen symptomer i tidlig fase. Ved primærinfeksjon kan noen få et influensalignende bilde med:
- Feber
- Sår hals
- Hodepine
- Lymfeknutesvulst
- Utslett (ofte på trunkus, ansikt og bryst)
- Uttalt tretthet
Senere i sykdomsforløpet avhenger symptomene av grad av immunsvikt og hvilke opportunistiske infeksjoner eller komplikasjoner som utvikles.
Revmatiske symptomer symptomer og muskel-skjelettmanifestasjoner ved HIV-infeksjon:
Revmatiske og muskel-skjelettrelaterte symptomer forekommer hos en andel pasienter med HIV (anslagsvis 5–10 %), og kan noen ganger være første sykdomstegn (Doshi JA, 2025) Typiske manifestasjoner inkluderer:
- Muskelsmerter (myalgi)
- Leddsmerter (artralgi)
- HIV-assosiert leddbetennelse (artritt).
Andre viktige revmatologiske assosiasjoner:
- Avaskulære bennekroser (Osteonekrose) særlig i hofte og skulder, ofte relatert til både HIV-infeksjon og behandling
- Sjøgrens syndrom– liknende sykdom (Diffuse Infiltrative Lymphocytosis Syndrome/DILS gir:
- Hovne spyttkjertler (parotitt) (særlig parotis)
- Tørrhet i munn og øyne
- Lymfocytær infiltrasjon i spytt- og tårekjertler
- Vaskulitt, i sjeldnere tilfeller
Diagnosen: HIV påvises ved blodprøver som kombinerer antigen- og antistofftesting, samt bekreftes med spesifikke tester. Ved påvist HIV anbefales også screening for andre blodbårne infeksjoner, særlig hepatitt B og hepatitt C.
Behandling: HIV behandles med kombinasjon av antiretrovirale legemidler i tablettform (antiretroviral terapi, ART). Vanlige legemiddelgrupper inkluderer:
- Nukleosid/nukleotid revers transkriptasehemmere (NRTI)
- Ikke-nukleosid revers transkriptasehemmere (NNRTI)
- Proteasehemmere (PI)
- Integrasehemmere (INI)
- Entry- og fusjonshemmere (inngangsinhibitorer)
Standard behandling består vanligvis av en kombinasjon av minst tre virkestoffer, i dag ofte forenklet til to- eller trelegemiddelregimer i én tablett.
Behandlingen kan ikke eliminere viruset, men hemmer virusreplikasjon effektivt og hindrer utvikling av AIDS. Med moderne behandling har personer med HIV normal eller nær normal forventet levetid.
Litteratur: Matsuda K, 2024; Rosenberg NE, 2016, Yao Q, 2008, Grans Kompendium i Revmatologi (for leger i spesialisering)
JC-virus (JCV) og PML infeksjon (progressiv multifokal leukoencefalopati)
JC-virus (John Cunningham virus) er et vanlig polyomavirus som de fleste mennesker smittes med i løpet av livet. Infeksjonen er vanligvis asymptomatisk og viruset forblir latent i kroppen, blant annet i nyrer og lymfoid vev. Hos personer med betydelig svekket immunforsvar kan viruset reaktiveres og gi en alvorlig hjernesykdom kalt progressiv multifokal leukoencefalopati (PML), en demyeliniserende sykdom i sentralnervesystemet (CNS) som kan ligne enkelte former for multippel sklerose (MS).
Årsak og risikofaktorer: PML skyldes reaktivering av JC-virus hos personer med nedsatt cellulær immunitet. Risikotilstander inkluderer:
- HIV/AIDS
- Organtransplantasjon
- Hematologisk malignitet (blodkreft)
- Immunmodulerende behandling ved autoimmune sykdommer
Økt risiko er beskrevet ved enkelte immundempende legemidler, inkludert:
- Rituximab (MabThera, Rixathon)
- Natalizumab (særlig ved MS, ikke revmatologi)
- Andre kraftige biologiske immunsuppressiva i sjeldne tilfeller
Symptomer: PML gir subakutte, progredierende nevrologiske symptomer uten typiske infeksjonstegn som feber:
- Kognitive endringer (hukommelse, konsentrasjon, tenkning)
- Nevrologiske utfall (parese/lammelser)
- Koordinasjons- og balanseproblemer
- Synsforstyrrelser (f.eks. hemianopsi)
- Afasi eller andre språkforstyrrelser, avhengig av lokalisasjon
Symptomene utvikler seg vanligvis over uker til måneder.
Diagnose: Diagnosen er ofte krevende og baseres på en kombinasjon av klinikk, MR-funn og laboratorieundersøkelser:
- MR av hjernen: typiske multifokale hvitsubstanslesjoner uten kontrastoppladning eller masse-effekt
- PCR for JC-virus i spinalvæsken : kan påvise virus, men sensitiviteten er ikke 100 %
- Hjernebiopsi: vevsprøve kan være nødvendig i diagnostisk uklare tilfeller
Lignende tilstander (differensial diagnoser): Epstein-Barr assosiert CNS-infeksjon, HIV- infeksjon med CNS-manifestasjon, Lymfom med CNS-manifestasjon, Multiple sklerose (MS), PACNS (primær CNS-vaskulitt), Reversibel posterior leukoencefalopati, Varicella zoster infeksjon med hjerne-betennelse.
Behandling: Det finnes ingen direkte antiviral behandling mot JC-virus eller PML. Hovedprinsippet er immunrekonstitusjon:
- Seponering eller reduksjon av immundempende behandling
- Behandling av underliggende immunsvikt (for eksempel ART ved HIV)
I enkelte tilfeller brukes plasmaferese for å fjerne monoklonale antistoffer ved medikamentindusert PML.
Ved immunrekonstitusjon kan det oppstå IRIS (Immunrekonstitusjonsinflammasjons-syndrome), som kan gi forverring av symptomer og behandles i enkelte tilfeller med kortikosteroider.
Prognose: ML er en alvorlig sykdom med betydelig mortalitet og morbiditet. Prognosen avhenger av immunstatus, underliggende årsak og hvor raskt immunforsvaret bedres. Samlet dødelighet er rapportert til omtrent 20–50 %, men varierer betydelig mellom pasientgrupper (Adang L, 2015).
Litteratur: Elbaz M, 2025; Alstadhaug KB, 2017, Molloy ES, 2017, Maas RPPVM, 2016.
Kryptokokker
Vennligst se Cryptococcus ovenfor
Legionella, legionellose, legionærsykdom
Legionellose (Legionella pneumophilia (90%), Legionær-sykdommen, ICD-10: A48.1
Definisjon: er en infeksjon forårsaket av bakterier i slekten Legionella, oftest Legionella pneumophila (serogruppe 1 står for majoriteten av tilfellene).
Sykdommen kan gi to kliniske hovedformer:
Pontiac-feber er en mild, selvbegrensende influensalignende sykdom uten lungebetennelse. Typiske symptomer:
- Feber
- Frysninger
- Muskelsmerter
- Hodepine
- Slapphet
Inkubasjonstiden er kort, vanligvis 1–3 dager. Sykdommen går over spontant i løpet av noen dager uten antibiotikabehandling.
Legionærsykdom
Legionærsykdom er en alvorlig form for lungebetennelse (pneumoni) som kan være livstruende, særlig hos eldre og immunsupprimerte.
Inkubasjonstiden er vanligvis 2–10 dager, men kan være opptil rundt 14 dager.
Smitte: Legionella finnes naturlig i ferskvann og kan formere seg i kunstige vannsystemer ved gunstige temperaturer.
Smitte skjer ved inhalasjon av aerosoler fra forurenset vann, for eksempel fra:
- Dusjhoder og vannsystemer
- Boblebad
- Luftfuktere
- Enkelte klimaanlegg og kjøletårn
Sykdommen smitter ikke fra person til person.
Symptomer ved legionærsykdom:
- Høy feber
- Frysninger
- Uttalt sykdomsfølelse
- Tørrhoste
- Dyspné (tungpust)
- Muskelsmerter
- Hodepine
- Gastrointestinale symptomer (særlig diaré og kvalme)
- Forvirring hos eldre
- Nyrepåvirkning kan forekomme
Diagnose: Diagnosen baseres på mikrobiologisk påvisning og klinisk mistanke:
- Urinantigen-test: rask påvisning av Legionella pneumophila serogruppe 1
- PCR eller dyrkning fra luftveissekret/BAL
- Bronkoskopi med bronkoalveolær lavage (BAL) ved behov
Radiologisk: Røntgen/CT thorax viser ofte bilaterale eller unilaterale infiltrater. Pleuravæske kan forekomme, men klassisk “vann i lungene” er ikke et spesifikt funn for legionellose
Lignende sykdommer (differensialdiagnoser): antisyntetase syndromet, hjernehinnebetennelse (meningitt), influensa, lungebetennelser av andre årsaker, andre opportunistiske infeksjoner, systemisk lupus erythematosus (SLE).
Behandling: Legionellose behandles med antibiotika som penetrerer intracellulært:
- Makrolider (f.eks. azitromycin)
- Fluorokinoloner (f.eks. levofloksacin eller ciprofloxacin)
Behandling bør startes raskt ved mistanke om alvorlig sykdom, særlig ved pneumoni hos risikopasienter.
Litteratur; Viasus D, 2022; Simonsen S, 2015.
Listeriose
Definisjon; er en infeksjon forårsaket av bakterien Listeria monocytogenes. Smitte skjer hovedsakelig gjennom mat, spesielt matvarer som er kontaminert etter produksjon, som upasteuriserte meieriprodukter, ferdigmat som lagres kjølig over tid, samt enkelte kjøtt- og fiskerprodukter.
Risikogrupper: Personer med økt risiko for alvorlig sykdom inkluderer:
- Gravide
- Nyfødte
- Eldre
- Personer med immunsvikt (inkludert immundempende behandling, kreft og transplantasjon)
Symptomer: Inkubasjonstiden varierer betydelig, fra få dager til flere uker (ofte 1–3 uker ved invasiv sykdom). En inkubasjonstid på ca. 24 timer gjelder ikke for listeriose og er mer typisk for toksinmedierte matinfeksjoner. Klinisk sykdom kan deles i mild og invasiv form:
Mild gastrointestinal listeriose:
- Feber
- Muskelsmerter
- Hodepine
- Kvalme, oppkast og diaré
Invasiv listeriose:
- Sepsis (blodforgiftning)
- Meningitt eller meningoencefalitt
- Påvirket allmenntilstand, særlig hos immunsupprimerte
Listeriose i svangerskap:
Infeksjonen hos gravide kan være mild hos mor, men kan gi alvorlige konsekvenser for foster:
- Influensalignende symptomer hos mor
- Intrauterin infeksjon
- Spontanabort
- Intrauterin fosterdød
- Prematur fødsel
- Neonatal alvorlig infeksjon
Diagnosen listeriose stilles ved mikrobiologisk påvisning av Listeria monocytogenes:
- Blodkulturer
- Spinalvæske (ved meningitt)
- Eventuelt dyrkning fra andre sterile prøvematerialer
Behandling: Listeriose behandles med antibiotika:
- Ampicillin er førstevalg
- Gentamicin kan gis i kombinasjon ved alvorlig infeksjon
Ved penicillinallergi brukes alternative antibiotika basert på alvorlighetsgrad og resistensmønster.
Tidlig behandling er viktig, særlig ved invasiv sykdom og hos gravide
Forebygging: bygger på mattrygghet:
- Unngå upasteuriserte meieriprodukter
- God kjøkkenhygiene
- Unngå ferdigmat med lang kjølelagring for risikogrupper
- Grundig oppvarming av mat
Gravide og immunsupprimerte bør være spesielt forsiktige med risikomatvarer.
Litteratur: Koopmans MM, 2023; Pena-Saredo JL, 2008; Maertens de Noordhout C, 2014.
MRSA (Methilicin resistente stafylokokkus aureus)
MRSA (methicillin resistente staphylokokkus aureus) er gule stafylokokkbakterier som er resistente mot meticillin og de fleste andre betalaktam-antibiotika (penicilliner og cefalosporiner). Bakterien kan finnes på hud og slimhinner uten å gi sykdom (kolonisering), men kan også forårsake infeksjoner. Resistensen gjør infeksjonene mer utfordrende å behandle enn vanlige stafylokokkinfeksjoner.
Smitte: MRSA smitter hovedsakelig ved direkte kontakt med en smittet eller kolonisert person, eller indirekte via forurensede gjenstander og overflater.
Smitte kan forekomme:
- I helseinstitusjoner (sykehus og sykehjem)
- I husstander med nær kontakt
- Ved kontaktidrett
- Ved sår og hudskader
Luftsmitte spiller vanligvis liten rolle, men kan forekomme i spesielle situasjoner, for eksempel ved omfattende hudsykdom eller luftveisinfeksjon.
Risikofaktorer: Økt risiko for MRSA-kolonisering eller infeksjon sees blant:
- Beboere på sykehjem eller andre institusjoner
- Personer med svekket immunforsvar
- Pasienter med kroniske hudsykdommer eller sår
- Personer med inneliggende katetre eller andre fremmedlegemer
- Personer som nylig har vært innlagt på sykehus eller mottatt helsehjelp i utlandet
Symptomer: Mange som bærer MRSA har ingen symptomer.
Når bakterien gir infeksjon, er hud- og bløtdelsinfeksjoner vanligst:
- Rødhet
- Hevelse
- Varmeøkning
- Smerter
- Pussdannelse
MRSA kan også forårsake mer alvorlige infeksjoner, blant annet:
- Sårinfeksjoner
- Abscesser
- Lungebetennelse
- Ledd- og skjelettinfeksjoner
- Endokarditt (hjerteklaffinfeksjon)
- Sepsis (blodforgiftning)
Hos immunsupprimerte kan sykdomsforløpet bli mer alvorlig.
Undersøkelser: MRSA påvises ved bakteriologiske prøver:
- Penselprøve fra nese, svelg eller perineum
- Prøver fra sår eller hudforandringer
- Blodkulturer ved mistanke om alvorlig infeksjon
Laboratoriet utfører dyrkning og resistensbestemmelse for å bekrefte MRSA og veilede behandlingen.
Behandling avhenger av om det foreligger kolonisering eller aktiv infeksjon.
Kolonisering: I mange tilfeller forsøkes sanering med antiseptisk kroppsvask og mupirocin nesesalve.
Aktiv infeksjon:
- Antibiotika velges ut fra resistensbestemmelse.
- Abscesser og pussansamlinger kan kreve kirurgisk drenasje.
- Alvorlige infeksjoner kan kreve intravenøs antibiotikabehandling på sykehus
Forebygging: God håndhygiene er det viktigste tiltaket for å redusere smitte.
Andre tiltak inkluderer:
- God sårbehandling
- Rengjøring og desinfeksjon av utstyr og overflater
- Screening av risikopersoner før sykehusinnleggelse
- Sanering av MRSA-bærerskap når dette er anbefalt
MRSA i helseinstitusjoner: Norske sykehus og helseinstitusjoner har egne rutiner for å forebygge spredning av MRSA. Pasienter som er kolonisert eller infisert kan bli isolert under innleggelse, og helsepersonell følger spesielle smitteverntiltak. Oppdaterte anbefalinger finnes i nasjonale retningslinjer fra Folkehelseinstituttet.
MRSA-prosedyrer finnes blant annet i nasjonal veileder fra Folkehelseinstituttet.
Litteratur: Kaushik A, 2024; Krämer J, 2018
Mykobakterier (atypiske)
Definisjon: Mykobakterier er en gruppe bakterier som kan forårsake ulike sykdommer hos mennesker. Noen arter tilhører tuberkulosekomplekset og forårsaker tuberkulose (TB), mens andre betegnes som ikke-tuberkuløse mykobakterier (NTM). Det er beskrevet mer enn 190 NTM-arter. Disse finnes naturlig i vann, jord og støv, og smitter vanligvis ikke mellom mennesker. Forekomsten av NTM-sykdom er økende i mange land.
Risikofaktorer: NTM-infeksjoner forekommer hyppigst hos personer med svekket immunforsvar, for eksempel ved behandling med immundempende legemidler. Risikoen er også økt ved kroniske lungesykdommer, særlig bronkiektasier, KOLS, cystisk fibrose, tidligere tuberkulose eller annen strukturell lungeskade. Høy alder er en ytterligere risikofaktor.
Smitte; NTM smitter vanligvis gjennom eksponering for forurenset vann, jord eller aerosoler (vanndamp). Bakteriene kan danne biofilm i vannsystemer og forekommer blant annet i dusjer, vannrør og akvarier. Akvariegranulom skyldes vanligvis Mycobacterium marinum og kan oppstå etter kontakt med ferskvanns- eller saltvannsakvarier. Inkubasjonstiden ved hudinfeksjon er ofte 2–3 uker, men varierer mellom ulike arter og sykdomsformer. Sykdommen regnes ikke som smittsom mellom mennesker.
Symptomer: NTM-infeksjoner kan gi et bredt spekter av symptomer, avhengig av hvilket organ som er affisert.
- Hudinfeksjoner: Kroniske sår, knuter og hevelser. Erythema-nodosum-lignende granulomatøse knuter på hender og underarmer ved akvarie-granulom (M. marinum),
- Lymfeknutebetennelse: Hovne lymfeknuter, oftest på halsen. Tilstanden forekommer særlig hos barn.
- Ledd- og skjelettinfeksjon:: (septisk artritt, osteomyelitt). Også ryggvirvler og seneskjeder kan rammes.
- Lungeinfeksjon: Kronisk hoste, oppspytt, tungpustethet, tretthet, vekttap og eventuelt blodig oppspytt. Mycobacterium avium complex (MAC) er den vanligste årsaken til NTM-lungesykdom. Andre viktige arter er M. kansasii, M. abscessus og M. xenopi.
- Generelle symptomer: Feber, nattesvette, magesmerter, diaré og vekttap kan forekomme, særlig ved utbredt sykdom hos immunsvekkede personer.
Diagnosen stilles ved påvisning av NTM i prøver fra affisert organ, for eksempel oppspytt (sputum), bronkialskyllevæske, vevsprøver eller leddvæske. Ved mistenkt lungesykdom kreves en kombinasjon av symptomer, karakteristiske CT-forandringer og mikrobiologisk påvisning av NTM. CT av lungene kan vise noduli og fibrose (fibronodulær form), kaviteter (fibrokavitær form) eller bronkiektasier med små noduli (nodulær-bronkiektatisk form). For enkelte pasienter er bronkoskopi med prøvetaking nødvendig. Artsbestemmelse og resistensundersøkelser er viktige for valg av behandling. IGRA-test for tuberkulose er vanligvis negativ ved NTM-infeksjon, men kan være positiv ved enkelte arter, særlig M. kansasii, M. marinum og M. szulgai.
Behandling: Ikke alle som får påvist NTM trenger behandling. Ved etablert sykdom vurderes behandling individuelt av spesialist i lungesykdommer eller infeksjonsmedisin. Behandlingen består vanligvis av en kombinasjon av flere antibiotika. Ved MAC-infeksjon brukes ofte et makrolid (azitromycin eller klaritromycin) sammen med etambutol og rifampicin. Behandlingen er langvarig og varer ofte minst 12 måneder etter at dyrkninger er blitt negative. Enkelte arter, særlig M. abscessus, kan være vanskelige å behandle og krever spesialiserte behandlingsopplegg.
Litteratur; Morimoto K, 2025; Tveiten H, 2018; Diel R, 2018 (MAC og lungebetennelse); Bi S, 2015 (Osteomyelitt); Henkle E, 2015; Tverer I, 2019 (Akvariegranulom).
Mykoplasma
Definisjon: Mycoplasma pneumoniae er en bakterie som oftest forårsaker infeksjoner i luftveiene, fra milde øvre luftveisinfeksjoner til lungebetennelse (“mycoplasmapneumoni” eller atypisk pneumoni). Infeksjonen forekommer i alle aldersgrupper, men er vanligst hos skolebarn, ungdom og unge voksne. Tilstanden regnes ikke som en klassisk opportunistisk infeksjon, men personer med svekket immunforsvar, for eksempel ved immundempende behandling, organtransplantasjon eller HIV-infeksjon, kan utvikle mer alvorlig sykdom.
Smitte: Mycoplasma pneumoniae smitter ved dråpesmitte gjennom hoste, nysing og nær kontakt. Inkubasjonstiden er vanligvis 1–3 uker. Smitteutbrudd forekommer regelmessig i befolkningen, særlig i skoler, militærforlegninger og andre miljøer med tett kontakt. Infeksjoner sees året rundt, men forekommer ofte hyppigere i høst- og vintermånedene.
Risikofaktorer: De fleste infeksjoner oppstår hos ellers friske personer. Risikoen for alvorlig sykdom er økt ved immunsvikt, kroniske lungesykdommer, høy alder og enkelte nevrologiske eller hematologiske sykdommer.
Symptomer: Mange infeksjoner er asymptomatiske eller gir milde symptomer.
Vanlige symptomer:
Feber, hodepine og sykdomsfølelse
- Sår hals
- Heshet
- Rennende eller tett nese
- Øresmerter
- Tørrhoste, ofte vedvarende i flere uker
- Tretthet og redusert fysisk yteevne
Alvorlige symptomer og komplikasjoner (sjeldne):
- Lungebetennelse
- Hjertebetennelse (myokarditt eller perikarditt)
- Hjernehinnebetennelse (meningitt)
- Hjernebetennelse (encefalitt)
- Hudreaksjoner, inkludert erythema multiforme og Stevens–Johnson syndrom
- Hemolytisk anemi forårsaket av kuldeagglutininer
- Leddbetennelse og andre immunologiske komplikasjoner
Diagnosen stilles ved å påvise Mycoplasma pneumoniaei prøver fra luftveiene. PCR er den mest sensitive og spesifikke diagnostiske metoden ved akutt infeksjon. Serologiske undersøkelser kan være nyttige i enkelte situasjoner, men antistoffutviklingen kan være forsinket. Kuldeagglutininer kan påvises hos enkelte, men funnet er uspesifikt. Røntgen eller CT av lungene kan vise uspesifikke forandringer som bronkialveggfortykkelse, sentrilobulære små noduli, mattglassfortetninger eller flekkvise infiltrater.
Lignende sykdommer (differensialdiagnoser): Andre årsaker til atypisk pneumoni inkluderer Chlamydia pneumoniae, Legionella pneumophila, respiratoriske virus (influensa, RS-virus, SARS-CoV-2) samt tidlig eller mild infeksjon med vanlige bakterier som Streptococcus pneumoniae.
Behandling: De fleste infeksjoner er selvbegrensende og krever kun symptomatisk behandling. Ved behov for antibiotika brukes vanligvis makrolider som azitromycin eller klaritromycin. Doxycyklin eller fluorokinoloner kan være aktuelle alternativer hos voksne ved behandlingssvikt eller mistanke om makrolidresistens. Alvorlige infeksjoner hos immunsvekkede pasienter bør vurderes av spesialist.
Litteratur: Paquette M, 2024; Parrot GL, 2016, Tanaka H, 2016 (Radiografiske lunge symptomer), Miyashita N, 2009 (Radiografiske lunge symptomer).
Nokardiose
Definisjon; Nokardiose er en infeksjon som skyldes bakterier i Nocardia-gruppen. Disse bakteriene finnes naturlig i jord, støv og vann. Infeksjonen er sjelden hos friske personer, men forekommer oftest hos personer med svekket immunforsvar. Derfor regnes nokardiose som en opportunistisk infeksjon.
Risikofaktorer: Risikoen er økt hos personer som bruker immundempende medisiner, har gjennomgått organtransplantasjon, har HIV-infeksjon eller annen sykdom som svekker immunforsvaret. Kroniske lungesykdommer kan også øke risikoen.
Smitte: Nocardia-bakterier smitter vanligvis ikke mellom mennesker. Infeksjonen oppstår som regel ved innånding av bakterier fra jord eller støv. Bakteriene kan også komme inn gjennom sår i huden.
Symptomer: Symptomene avhenger av hvilke organer som er rammet.
- Lunger: Hoste, tungpustethet, brystsmerter, feber og nedsatt allmenntilstand. Fordi infeksjonen ofte utvikler seg langsomt, kan symptomene ha vart i flere uker før diagnosen stilles.
- Hjerne: Hodepine, forvirring, konsentrasjonsvansker, lammelser eller kramper. I noen tilfeller dannes en hjerneabscess (verkebyll).
- Hud: Rødhet, hevelse, smerter, sår eller abscesser.
- Muskler og skjelett: Nokardiose kan gi betennelse og abscesser i bløtvev, muskler eller skjelett. Slike forandringer kan noen ganger ligne svulster på røntgen- eller CT-bilder (Predersen HB, 2021).
- Generelle symptomer: Feber, nattesvette, tretthet og vekttap.
Undersøkelser: Diagnosen stilles ved å påvise Nocardia-bakterier i prøver fra det affiserte området, for eksempel oppspytt (sputum), puss, vevsprøver eller blodprøver. CT av lungene eller hjernen kan vise typiske forandringer som infiltrater, knuter, hulrom eller abscesser. Fordi sykdommen kan ligne andre infeksjoner, blant annet tuberkulose og infeksjoner med atypiske mykobakterier, er laboratorieundersøkelser viktige for å stille riktig diagnose.
Nokardiose starter oftest i lungene, men kan spre seg via blodet til andre organer, særlig hjernen. Tilstanden bør vurderes hos personer med svekket immunforsvar som utvikler langvarig infeksjon, abscesser eller uforklarlige forandringer i lunger, hud eller sentralnervesystemet.
Behandling; Nokardiose behandles med antibiotika over lang tid, ofte i 6–12 måneder eller lenger ved alvorlig sykdom. Trimetoprim-sulfametoksazol (Bactrim®) er den vanligste behandlingen, men andre antibiotika kan være aktuelle avhengig av bakterieart og sykdommens alvorlighetsgrad. Ved større abscesser kan kirurgisk drenasje eller annen kirurgisk behandling være nødvendig.
Litteratur: Yetmar ZA, 2025; Li S, 2015; Yamagata M, 2013; Shariff M, 2016 (lunger).
Parvovirus B 19
Definisjon: Parvovirus B19 er et vanlig humant virus som oftest gir femte barnesykdom (erythema infectiosum) hos barn. Infeksjonen er som regel mild og selvbegrensende. Hos personer med nedsatt immunforsvar kan viruset gi mer langvarig sykdom, og det kan i sjeldne tilfeller gi alvorlige komplikasjoner hos bestemte risikogrupper. Infeksjonen regnes ikke som en klassisk opportunistisk infeksjon, men kan være klinisk viktig hos immunsupprimerte pasienter.
Smitte: Parvovirus B19 smitter hovedsakelig via dråpesmitte, for eksempel ved hosting og nysing.
Symptomer
Første fase (ofte 1–7 dager)
- Feber
- Hodepine
- Muskelsmerter
- Generell sykdomsfølelse
- Noen kan oppleve kløe
Andre fase
- Karakteristisk utslett (ofte «slapped cheek» hos barn)
- Utslett som kan ligne røde hunder (rubella)
- Leddsmerter (artralgi), særlig hos voksne
Utslettet er ofte tydeligst hos barn, mens voksne oftere har leddsmerter uten uttalt utslett. Leddsmerter kan være symmetriske og ramme flere ledd, inkludert fingerledd.
Symptomene går som regel over av seg selv i løpet av dager til uker. Leddplager kan i noen tilfeller vare i noen uker, sjeldnere lenger.
Komplikasjoner (sjeldne):
- Alvorlig anemi (lav hemoglobin), spesielt hos personer med underliggende hemolytisk sykdom eller immunsvikt (virus hemmer midlertidig produksjon av røde blodceller i beinmargen)
- Aplastisk krise (lavt antall blodceller) hos pasienter med kronisk hemolytisk anemi
- Kronisk infeksjon med anemi hos immunsupprimerte
- Graviditet: Kan i sjeldne tilfeller føre til hydrops fetalis, intrauterin fosterdød og spontanabort
Leddplager hos voksne kan i noen tilfeller ha et revmatoid artritt-lignende bilde (artritt-symptomer), men dette er vanligvis forbigående. Sjeldne komplikasjoner som hjertemuskelbetennelse (myokarditt) er rapportert, men er ikke typisk.
Diagnostikk: Diagnosen stilles vanligvis basert på symptomer og utslett.
Blodprøver kan vise Ved behov kan blodprøver vise eventuelt påvirkning av hvite blodceller, men dette er ikke det mest karakteristiske funnet, tilstedeværelse av antistoffer mot parvovirus B19 (IgM/IgG) og midlertidig anemi. Retikulocytopeni (redusert produksjon av røde blodceller)
Behandling: Det finnes ingen spesifikk antiviral behandling.
- De fleste trenger ingen behandling
- Symptomatisk behandling ved behov (smertelindring/febernedsettende)
- Ved alvorlig anemi kan blodtransfusjon være nødvendig
- Immunsupprimerte med kronisk infeksjon kan i noen tilfeller behandles med immunglobulin
Litteratur: Marci A, 2026sp; Soludo-Juresa D, 2015, Heegaard ED, 2002, Naides SJ, 1998.
PML (JC-virus) Progressiv Multifokal Leukoencefalopati
- Vennligst se JC-virus ovenfor
Pneumocystis
Definisjon: Pneumocystis jiroveci er en sopp Definisjon: Pneumocystis jiroveci er en sopp som kan forårsake lungebetennelse (pneumoni). Sykdommen kalles Pneumocystis-pneumoni (PCP) og rammer først og fremst personer med svekket immunforsvar. Infeksjonen kan være alvorlig og i noen tilfeller livstruende dersom den ikke behandles.
Risikofaktorer: PCP rammer oftest personer med svekket immunforsvar, for eksempel HIV -infeksjon (særlig ved lav CD4-tall), kreftbehandling eller immundempende behandling, organtransplantasjon, autoimmune sykdommer behandlet med immundempende medisiner
Symptomer: PCP utvikler seg ofte gradvis:
- Tørrhoste
- Økende tungpustethet (særlig ved aktivitet)
- Feber
- Nattesvette
- Slapphet og vekttap
Diagnostikk: Diagnosen stilles ved å påvise soppen i luftveiene:
- Bronkoskopi med prøvetaking (BAL – bronkoalveolær lavage)
- Typiske tilleggsfunn:
- Lavt oksygennivå i blodet (hypoksemi)
- Økt respirasjonsfrekvens
- CT thorax: diffuse, ofte «glassaktige» infiltrater
- Noen ganger forhøyet LD (laktatdehydrogenase), men dette er uspesifikt
- Redusert lungefunksjon (spirometri / gangtest kan vise funksjonstap)
Lignende sykdommer (differensialdiagnoser):
- Andre pneumonier (bakterielle og virale)
- Interstitiell lungesykdom (ved bindevevssykdom eller vaskulitt)
- Lungeblødning (alveolær hemoragi)
- COVID-19 eller andre virale pneumonier hos immunsupprimerte
Behandling:
- Førstevalg: trimetoprim-sulfametoksazol (Bactrim)
- Behandling varer vanligvis 14–21 dager
- Ved alvorlig sykdom kan det være behov for:
- oksygenbehandling
- intensivbehandling / respirator
I noen tilfeller brukes kortikosteroider (tilleggsbehandling) ved alvorlig hypoksi.
Forebygging: Forebyggende behandling anbefales hos pasienter med høy risiko:
- Trimetoprim-sulfametoksazol i lav dose. Indikasjoner kan være:
- HIV med lav CD4 (<200)
- Langvarig immunsuppresjon
- Høydose kortikosteroider
- Biologisk behandling (f.eks. rituximab)
Prognose: PCP kan være en alvorlig infeksjon, men prognosen har blitt betydelig bedre med bedre profylakse hos risikopasienter, tidlig diagnostikk og effektiv antibiotikabehandling.
Litteratur: Cartagene AJ, 2025; McKinnel JA, 2012; Mecoli CA, 2017.
Pseudomonas
Definisjon: Pseudomonas aeruginosa (P. aeruginosa) er en gramnegativ bakterie som kan gi infeksjoner hos mennesker. Den er en opportunistisk bakterie, som betyr at den først og fremst gir sykdom hos personer med nedsatt immunforsvar eller svekket helse
Risikofaktorer: Svekket immunforsvar (sykdom eller immundempende behandling), diabetes mellitus som er dårlig regulert, cystisk fibrose, brannskader, kateter (urin- eller venekateter) eller sår etter kirurgi eller skade.
Smitte: Bakterien finnes i vann, jord og fuktige miljøer inkludert varme badebasseng, badekar og varmepumper/aircondition og kan overføres via kontakt med forurenset vann, utstyr eller overflater.
Symptomer: Pseudomonas kan forårsake infeksjoner i ulike deler av kroppen, og symptomene varierer avhengig av hvor infeksjonen sitter.
Noen eksempler på infeksjoner forårsaket av Pseudomonas aeruginosa:
- Lungebetennelse (diffus brochopneumoni): Hoste, tungpustethet, feber.
- Urinveisinfeksjon: Svie ved vannlating, hyppig vannlating, feber (ved mer alvorlig infeksjon).
- Hudinfeksjoner: Rødhet, hevelse, smerter, puss.
- Øyeinfeksjoner: Rødt øye, smerter, tåreflod, lysømfintlighet (særlig ved keratitt).
- Mage-tarm infeksjon (sjeldnere) i form av nekrotiserende enterokolitt sees hos for tidlig fødte (premature) barn, ved immunsvikt og ved kreft.
- Blodforgiftning (sepsis): Feber eller lav temperatur, frysninger, lavt blodtrykk, rask puls, påvirket allmenntilstand.
Diagnosen stilles ved å påvise Pseudomonas aeruginosa i prøver fra det infiserte området, for eksempel urinprøve, blodkultur eller sårprøver og luftveisprøver.
Behandling avhenger av infeksjonstype og resistensmønster: Antibiotika tilpasset resistens (ofte kombinasjonsbehandling ved alvorlig infeksjon). Ved alvorlig sykdom kan intravenøs antibiotika være nødvendig. Kirurgisk behandling kan være aktuelt ved infiserte sår eller nekrotisk vev. Fjerning av fremmedlegemer (kateter, venekateter eller annen infeksjonskilde) er ofte nødvendig.
Litteratur: Wakabayashi A, 2018.
Q-feber
Definisjon: Q-feber er en infeksjonssykdom forårsaket av bakterien Coxiella burnetii. Bakterien kan smitte fra dyr til mennesker (zoonose). Sykdommen er sjelden i Norge, men forekommer i flere andre deler av verden.
Smitte skjer vanligvis ved innånding av støv forurenset med avføring, urin eller fostervann fra infiserte dyr. Husdyr som storfe, sau, geit, hund og katt kan være bærere av bakterien og smitte mennesker. Flåttbitt kan forekomme, men er ikke en vanlig smittevei. Inkubasjonstiden (mellom smitte og symptom) er 9-40 dager.
Risikofaktorer: Personer med svekket immunforsvar, gravide og personer med hjerte- eller karsykdom har økt risiko for alvorlig Q-feber.
Symptomer: Q-feber kan gi et bredt spektre av symptomer, fra milde influensalignende symptomer til alvorlig lungebetennelse eller leverbetennelse.
Akutt Q-feber:
- Høy feber
- Frysninger
- Muskelsmerter
- Hodepine
- Uttalt tretthet
- Tørrhoste
- Magesmerter
- Noen kan også få:
- lungebetennelse
- leverbetennelse (hepatitt)
Kronisk Q-feber (sjeldent, men alvorlig):
- Langvarig feber
- Nattesvette
- Vekttap
- Vedvarende sykdomsfølelse
- Kan gi alvorlige komplikasjoner som:
- Endokarditt (hjerteklaffbetennelse)
- Infeksjon i blodårer (inkludert aneurismer i aorta)
- Beininfeksjon (osteomyelitt)
Diagnosen stilles ved å påvise antistoffer mot Coxiella burnetii i blod (ofte positiv etter 1–2 uker etter smitte), eller ved å påvise bakteriens DNA ved PCR, særlig i tidlig fase.
Behandling: Q-feber behandles med antibiotika. Doksycyklin er førstevalget. Behandlingsvarigheten avhenger av sykdomsforløpet og pasientens allmenntilstand; Akutt Q-feber: vanligvis kort kur. Kronisk Q-feber: langvarig behandling (ofte måneder til år), avhengig av organaffeksjon.
Litteratur: Patil SM, 2022sp; Bråten LC, 2016, Tidskr nor legefor; Leknesund SH, 2019.
Toksoplasmose
Definisjon: Toksoplasmose er en infeksjon forårsaket av parasitten Toxoplasma gondii. Parasitten finnes hos katter (som hovedvert) og kan skilles ut i avføring i en smittsom form (oocyster). Smitte kan også forekomme via rått eller utilstrekkelig varmebehandlet kjøtt.
Smitte: Mennesker kan smittes med toksoplasmose ved å komme i kontakt med katteavføring (for eksempel ved rengjøring av kattedo) eller spise forurenset mat (for eksempel rått kjøtt særlig svin, lam og vilt eller uvaskede grønnsaker eller frukt).
Symptomer: De fleste som smittes merker ingen eller svært milde symptomer. NVed symptomer kan disse ligne en mild influensainfeksjon: Feber, hodepine, muskelsmerter, slapphet, eventuelt hovne lymfeknuter.
Hos personer med svekket immunforsvar kan toksoplasmose føre til alvorligere sykdom, som hjernebetennelse (encefalitt) eller øyeinfeksjon (chorio-retinitt). I sjeldne tilfeller spredt infeksjon i flere organer.
Toksoplasmose og graviditet: Toksoplasmose kan være farlig for gravide, da parasitten kan overføres til fosteret og føre til misdannelser (“kongenital toksoplasmose”) eller abort. De såkalte “TORCH infeksjoner” er en gruppe infeksjoner som kan medføre misdannelser hos foster, hjerneskade og synstap: Toksoplasmose, Other (andre infeksjoner), Rubella (røde hunder), cytomegalivirus (CMV) og Herpes simpleks.
Diagnosen stilles ved å påvise antistoffer (IgG og IgM) mot Toxoplasma gondii i blodprøver. Ved behov kan PCR brukes for å påvise parasittens DNA. Hos gravide vurderes ofte aviditetstesting (blodprøvemetode) for å vurdere om infeksjonen er nylig
Behandling: Friske personer trenger som regel ikke behandling. Personer med svekket immunforsvar eller gravide kan trenge behandling med antibiotika, for eksempel med trimetoprim-sulfa (profylakse eller behandling i enkelte tilfeller) eller kombinasjonsbehandling (f.eks. pyrimetamin + sulfadiazin + folinsyre). Gravide behandles individuelt basert på smittetidspunkt og fosterpåvirkning.
Forebygging: God håndhygiene etter kontakt med jord, dyr eller rå mat og grundig varmebehandling av kjøtt. Vask av frukt og grønnsaker. Gravide bør unngå rengjøring av kattekasse (eller bruke hansker) og rått eller lite stekt kjøtt.
Litteratur: Cho SM, 2025; Halonen SK, 2014
Trikinose (trichinellose)
Trikinose er en sjelden parasittsykdom forårsaket av rundormer i slekten Trichinella. Smitte skjer vanligvis ved inntak av rått eller utilstrekkelig varmebehandlet kjøtt, særlig svin, villsvin eller kjøtt fra ville dyr, som inneholder larver av parasitten.
Forekomst: Trikinose er sjelden i Norge, men forekommer fortsatt i enkelte områder i verden, blant annet: Sør- og Nord-Amerika (inkludert enkelte utbrudd i USA og Argentina), Øst-Europa og Russland, Kina og deler av Asia.
Symptomer: Symptomene utvikler seg typisk i to faser:
Fase 1 (1-2 uker etter smitte). Dette skyldes infeksjon i tarmen:
- Kvalme
- Diaré
- Magesmerter
- Feber
Fase 2 (2-8 uker etter smitte). Når larvene vandrer inn i muskulatur:
- Muskelsmerter og muskelsvakhet
- Hevelser, spesielt rundt øynene (periorbitalt ødem)
- Feber
- Utslett
- Tretthet
- I noen tilfeller kan det oppstå:
- små blødninger i hud eller under negler (sjeldnere)
- påvirkning av hjerte eller nervesystem ved alvorlig sykdom
Diagnosen mistenkes ved typiske symptomer etter risikomat (kjøttinntak) og bekreftes ved blodprøver som påviser antistoffer mot parasitten eller selve parasitten. Diagnosen er sannsynlig hvis minst tre av følgende seks tegn foreligger: 1) feber, 2) muskelsmerte, 3) mage-tarm-plager, 4) hevelse i ansiktet, 5) eosinofili i blodprøve, 6) blødninger ved og i øyne (subkonjunktivalt, subungualt og retinalt). Blodprøve viser også utslag ved spesielle tester mot trikiner (ELSISA antigen-tester).
Lignende sykdommer / differensialdiagnoser: Trikinose kan ligne viral eller inflammatorisk myositt, systemiske infeksjoner, andre parasittinfeksjoner og vaskulittsykdommer.
Behandling: Antiparasittær behandling: albendazol eller mebendazol (førstevalg). Ved uttalte symptomer kan det i tillegg gis: kortikosteroider (f.eks. prednisolon) for å dempe inflammasjon og symptomer.
Behandlingseffekt er best tidlig i sykdomsforløpet før larver har vandret til muskulatur. (Kosmidou M, 2021).
Tuberkulose
Ureaplasma urealyticum
Ureaplasma urealyticum er en bakterie (tilhører Mycoplasma-familien) som ofte finnes som en del av normalfloraen i urinveier og kjønnsorganer hos både kvinner og menn.Hos de fleste gir den ingen symptomer. I enkelte tilfeller kan den likevel være assosiert med infeksjon, særlig hos personer med svekket immunforsvar eller ved andre disponerende faktorer.
Forekomst og betydning: Bakterien kan påvises hos friske personer uten at dette betyr sykdom. Klinisk betydning er derfor ofte usikker, og funn må alltid vurderes sammen med symptomer.
Mulige infeksjoner: I noen tilfeller kan Ureaplasma urealyticum være assosiert med:
- Urinveisinfeksjon (Svie ved vannlating, hyppig vannlating, eventuelt feber (sjeldnere))
- Bekkeninfeksjon / underlivsinfeksjon (Smerter i nedre del av magen, feber, utflod)
- Leddinfeksjon (reaktiv eller septisk artritt): Smerter i ledd, hevelse, stivhet
Dette er sjeldent og sees nesten utelukkende hos immunsvekkede eller ved alvorlig infeksjon.
Risikofaktorer: Personer med svekket immunforsvar, bakenforliggende sykdom, nyfødt- eller prematurtilstand (i sjeldne tilfeller), urogenitale inngrep eller kateterbruk (mulig predisponerende).
Diagnose: Diagnosen stilles ved PCR-undersøkelse fra urinrør, cervix eller urinprøve. Viktig klinisk poeng: Påvisning alene betyr ikke nødvendigvis sykdom, da bakterien kan være del av normalflora.
Behandling: Antibiotika kan være aktuelt ved påvist sammenheng mellom symptomer og infeksjon. Valg av antibiotika avhenger av klinikk og resistens. Behandling vurderes individuelt, siden bakterien ofte er asymptomatisk.
(Zhang H, 2024; Kvalvik SA, 2020)
Vankomycin resistente enterokokker (VRE)
Definisjon. Enterokokker er bakterier som normalt finnes i tarmen hos mennesker. VRE (vankomycinresistente enterokokker) er enterokokker som har blitt motstandsdyktige (resistente) mot antibiotikumet vancomycin. Dette gjør enkelte infeksjoner vanskeligere å behandle.
Forekomst: VRE er mer utbredt i mange land utenfor Norden. I Norge overvåkes forekomsten nøye for å hindre spredning, spesielt i helseinstitusjoner.
Risikofaktorer: Økt risiko ses særlig hos: personer med svekket immunsystem, som bruker immundempende medisiner eller som har vært innlagt på sykehus i utlandet, har økt risiko for VRE-infeksjon. Langvarig sykehusopphold eller bruk av medisinsk utstyr (kateter osv.) disponerer også.
Symptomer: VRE gir ofte ingen symptomer (kolonisering). Hvis bakterien forårsaker infeksjon, kan det gi symptomer som:
- Urinveisinfeksjon: Svie ved vannlating, hyppig vannlating, feber.
- Sår infeksjon: Rødhet, hevelse, smerter, puss.
- Blodforgiftning (sepsis): Feber, frysninger, lavt blodtrykk, rask puls, påvirket allmenntilstand.
Diagnostikk/undersøkelser: VRE kan påvises ved laboratorieundersøkelser: Rektalprøve: prøve (screening med pensel fra endetarm), dyrkning og resistensbestemmelse, resistensgener påvises ved PCR.
I Norge meldes påvisning av VRE til MSIS (Meldingssystem for smittsomme sykdommer) via mikrobiologisk laboratorium og behandlende lege. Kommunal lege varsles ved behov. Mer informasjon hos Folkehelseinstituttet.
Behandling: Kolonisering (uten symptomer): vanligvis ingen behandling. Infeksjon: antibiotika velges basert på resistensmønster. Behandling kan være krevende på grunn av begrensede antibiotikaalternativer. Ved sykehus: Pasienten isoleres etter smittevernrutiner for å hindre spredning (Folkehelseinstituttet, 2023).
Forebygging: God hygiene er viktigste tiltak. Strenge smittevernrutiner i helseinstitusjoner. Screening av risikopasienter (særlig ved innleggelse etter opphold i utlandet). Riktig bruk av antibiotika for å redusere resistensutvikling.
Litteratur (opportunistiske infeksjoner)
- Fragoulis GE, 2023 (EULAR)
- Takabayashi K, 2023
- Winthrop KL, 2015
- Kumar R, 2019 (etter transplantasjon)
- Det norske Folkehelseinstituttet
Grans kompendium i revmatologi (for leger i spesialisering)