Osteoporose (benskjørhet) 4.33/5 (24)

Share Button
Osteoporose
Normalt benvev og osteoporose (til høyre). Gtirouflet (CC BY SA 3.0, from Wikimedia Commons

🟢Hva er osteoporose (benskjørhet)? Definisjoner

Osteoporose, eller benskjørhet, er en sykdom der skjelettet blir svakere og lettere kan brekke. Det skyldes både redusert mengde beinvev og forandringer i oppbygningen av beinvevet. Risikoen for brudd øker derfor, særlig i hofte, ryggvirvler og håndledd (Helsenorge, oppdatert 2024; ISCD, 2023).

Hos kvinner etter overgangsalderen og hos menn fra 50-årsalderen kan osteoporose diagnostiseres ved bentetthetsmåling (DXA/DEXA) når T-skåren er −2,5 eller lavere i korsrygg/lumbalcolumna, total hofte eller lårhals. Et lavenergibrudd i hofte eller ryggvirvel regnes som diagnostisk for osteoporose, også når bentettheten ikke er ≤ −2,5. Flere lavenergibrudd andre steder i skjelettet kan også gi sterk mistanke om osteoporose og bør føre til utredning (ISCD, 2023; Helsenorge, oppdatert 2024).

Osteopeni betyr lavere bentetthet enn normalt, med T-skår mellom −1,0 og −2,5. Osteopeni er ikke det samme som osteoporose, men kan være forbundet med økt bruddrisiko. Bruddrisikoen bestemmes av flere forhold enn bentettheten alene, blant annet alder, tidligere brudd, fallrisiko og bruk av enkelte legemidler.

T-skår sammenligner bentettheten med gjennomsnittet hos unge, friske voksne. Z -skår sammenligner med personer på samme alder og kjønn. Hos kvinner før overgangsalderen og hos menn under 50 år brukes vanligvis Z-skår fremfor T-skår (ISCD, 2023).

Hos barn og ungdom kan osteoporose ikke diagnostiseres ut fra bentetthet alene. Diagnosen bygger på en samlet vurdering av bruddhistorie og bentetthet. Ett eller flere sammenfallsbrudd i ryggvirvlene uten alvorlig skade er diagnostisk for osteoporose dersom annen lokal årsak er utelukket. Uten ryggbrudd kreves både en betydelig bruddhistorie, som minst to lange rørknokkelbrudd før 10 års alder eller tre eller flere lange rørknokkelbrudd frem til 19 år og Z-skår ≤ −2,0 (ISCD, 2019).

Alvorlig eller etablert osteoporose brukes ofte om osteoporose med ett eller flere osteoporotiske brudd. I klinisk praksis brukes også betegnelsen «svært høy bruddrisiko» for personer der risikoen for nye brudd er spesielt høy.

Svangerskaps- og ammerelatert osteoporose (pregnancy- and lactation-associated osteoporosis, PLO) er en sjelden tilstand der kvinner kan få betydelig skjelettskjørhet og særlig ryggvirvelbrudd under siste del av svangerskap eller i forbindelse med amming. Det normale beintapet under amming er vanligvis forbigående og bygges opp igjen etter avsluttet amming. PLO er derfor ikke det samme som det normale beintapet under amming (Gak N, 2024; Cohen A, 2024).

Osteoporose: Kjennetegn

Sykdomsårsaker

Osteoporose skyldes som regel en kombinasjon av arv, alder, hormonelle forhold, sykdommer, legemidler og livsstilsfaktorer. Mange har flere risikofaktorer samtidig.

Arv: Arvelige faktorer har stor betydning for hvor mye beinmasse man oppnår tidlig i voksenlivet. Hoftebrudd hos foreldre øker risikoen for hoftebrudd hos barna. Det er ikke hensiktsmessig å dele bruddrisiko inn etter bestemte etniske grupper slik eldre beskrivelser ofte gjorde; dagens vurdering bygger i større grad på individuelle risikofaktorer (ISCD, 2023).


Primær osteoporose

  • Postmenopausal osteoporose: Det raske fallet i østrogen etter overgangsalderen fører til økt beinnedbrytning og kan gi betydelig tap av beinmasse.
  • Aldersrelatert osteoporose: Med økende alder blir både dannelsen av nytt bein og kvaliteten på beinvevet dårligere. Samtidig øker risikoen for fall og andre faktorer som bidrar til brudd.
  • Idiopatisk osteoporose: Hos enkelte yngre personer kan man finne betydelig redusert beinmasse uten at en klar årsak kan påvises.

Sekundær osteoporose

Sekundær osteoporose skyldes en annen sykdom eller bruk av legemidler. Viktige årsaker er blant annet:

  • Langvarig behandling med glukokortikoider, for eksempel prednisolon
  • Revmatiske sykdommer, særlig revmatoid artritt og andre kroniske betennelsessykdommer
  • Hypogonadisme og andre hormonforstyrrelser
  • Hyperparatyreoidisme
  • Høyt stoffskifte (hypertyreose)
  • Cøliaki og andre sykdommer som gir redusert opptak av næringsstoffer
  • Kronisk nyresykdom
  • Kronisk leversykdom
  • Enkelte lungesykdommer
  • Lav kroppsvekt og spiseforstyrrelser
  • Enkelte kreftsykdommer, blant annet myelomatose
  • Enkelte legemidler, for eksempel aromatasehemmere, androgenhemmende behandling, noen antiepileptika og langvarig behandling med enkelte andre legemidler (Helsenorge, 2024).

Glukokortikoider øker risikoen for brudd ved å redusere dannelsen av nytt bein og samtidig påvirke nedbrytningen av beinvev. De kan også redusere opptaket av kalsium og øke risikoen for fall og muskelsvakhet. Risikoen øker med dose og behandlingsvarighet. Personer som skal bruke glukokortikoider i flere måneder bør derfor vurderes med tanke på forebygging av osteoporose (Humphrey MB, 2022; ACR, 2022).

Svangerskaps- og ammerelatert osteoporose

Under amming mobiliseres kalsium fra skjelettet, og bentettheten kan derfor falle midlertidig. Hos de fleste normaliseres dette etter at ammingen avsluttes. Tilstanden er svært sjelden og kjennetegnes oftest av ryggvirvelbrudd hos kvinner sent i svangerskapet eller i månedene etter fødselen. Lav kroppsvekt, tidligere lav beinmasse, familiehistorie og enkelte genetiske faktorer kan bidra til økt risiko. Den optimale behandlingen er ikke fullt ut avklart fordi tilstanden er sjelden og kunnskapen hovedsakelig bygger på observasjonsstudier og mindre pasientserier (Gak N, 2024; Anagnostis P, 2024).


Risikofaktorer

Viktige risikofaktorer for osteoporose og brudd er høy alder, kvinnelig kjønn, særlig etter overgangsalderen, tidligere lavenergibrudd, hoftebrudd hos foreldre, lav kroppsvekt eller betydelig vekttap, lite fysisk aktivitet, røyking, høyt alkoholinntak, utilstrekkelig inntak av kalsium, vitamin D eller protein, tidlig overgangsalder, langvarig bruk av glukokortikoider, revmatiske og andre kroniske betennelsessykdommer, sykdommer i tarm, lever eller nyrer, hormonforstyrrelser, særlig hyperparatyreoidisme og hypertyreose, enkelte kreftsykdommer og kreftbehandlinger og enkelte legemidler.

Langvarig bruk av protonpumpehemmere kan være forbundet med en noe økt bruddrisiko, men sammenhengen er en assosiasjon og ikke nødvendigvis direkte årsakssammenheng. Legemidlet bør derfor brukes på riktig indikasjon og i lavest effektive dose.

Risiko for brudd: FRAX

FRAX er et beregningsverktøy som anslår risikoen for hoftebrudd og såkalte større osteoporotiske brudd de neste 10 årene. Beregningen bygger blant annet på alder, kjønn, tidligere brudd, kroppsmasseindeks, røyking, alkohol, glukokortikoidbehandling, revmatoid artritt og foreldres hoftebrudd. Bentetthet i lårhalsen kan inkluderes i beregningen (FRAX).

FRAX kan brukes som hjelpemiddel for å vurdere hvem som bør undersøkes nærmere eller behandles. Verktøyet erstatter ikke en medisinsk vurdering.

FRAX – beregning av bruddrisiko


Symptomer

Osteoporose gir vanligvis ingen symptomer før et brudd oppstår. Derfor omtales sykdommen ofte som en «stille» sykdom.

Osteoporotiske brudd kan oppstå etter et fall fra egen høyde eller ved en relativt liten belastning. De vanligste bruddene er:

  • Ryggvirvelbrudd
  • Hoftebrudd
  • Håndleddsbrudd
  • Brudd i overarmen

Ryggvirvelbrudd kan gi akutte ryggsmerter, men kan også utvikle seg gradvis uten tydelige symptomer. Gjentatte sammenfallsbrudd kan føre til redusert kroppshøyde og økt krumming av ryggen. Mange ryggvirvelbrudd blir aldri diagnostisert (Helsenorge, 2024).

Et hoftebrudd kan føre til betydelig redusert funksjon og selvstendighet, særlig hos eldre. Det er også forbundet med økt risiko for komplikasjoner og dødelighet.

(A) Sagittal fat-suppressed contrast-enhanced T2 weighted MRI of the spine shows spondylitis of T8, 9, 10 with left paraspinal and anterior subligamentous abscesses (arrow head) and compression fractures at T8 through L5. (B) Low bone mineral density at lumbar spine and left femur is demonstrated, indicating "osteoporosis". AP, anteroposterior; BMD, bone mineral density.
Osteoporose utløst av kortison. Mange virvelbrudd i ryggen som ses på MR-undersøkelse (til venstre) og lav benmasse ved bentetthetsmåling (til høyre). Ko SH, 2012. CC BY NC 3.0

🔵Undersøkelser og diagnose

Bentetthetsmåling – DXA

DXA er den viktigste undersøkelsen for å måle bentetthet. Undersøkelsen bruker en svært liten mengde røntgenstråling og måler vanligvis hofte og korsrygg.

Hos postmenopausale kvinner og menn fra 50 år kan osteoporose diagnostiseres når T-skåren er −2,5 eller lavere i lumbalcolumna, total hofte eller lårhals (ISCD, 2023).

Tolkning av T-skår:

  • −1,0 eller høyere: vanligvis normal bentetthet
  • mellom −1,0 og −2,5: osteopeni
  • −2,5 eller lavere: osteoporose.

Bentetthet er viktig, men forteller ikke hele historien. Bruddrisiko påvirkes også av blant annet alder, tidligere brudd, falltendens og andre sykdommer. Derfor bør resultatet vurderes sammen med øvrige risikofaktorer.

Z-skår brukes særlig hos yngre personer og viser hvordan bentettheten ligger i forhold til det som forventes for alder og kjønn. En Z-skår på −2,0 eller lavere beskrives som «under forventet område for alder» (ISCD, 2023).

Ved mistanke om ryggvirvelbrudd kan det gjøres røntgen, CT, MR eller en egen virvelbruddsvurdering (VFA) som del av DXA-undersøkelsen.

Kontroll av bentetthet: Ny DXA-undersøkelse kan være aktuelt under behandling, men tidspunktet bør tilpasses den enkelte. En ny måling etter omtrent 2–3 år er vanlig i mange situasjoner, men det finnes ikke én fast kontrollintervall som passer for alle. Målingen bør helst gjøres på samme type apparat og vurderes ut fra apparatets minste målbare endring (LSC) (ISCD, 2023).

Beinmarkører

Blodprøver kan måle omsetningen av beinvev. P1NP er en markør for dannelse av nytt bein, mens CTX er en markør for nedbrytning av beinvev.

Beinmarkører kan være nyttige for å følge effekten av behandling, blant annet ved behandling med bisfosfonater eller beindannende legemidler. De kan også bidra til å vurdere om pasienten tar behandlingen som anbefalt. Verdiene påvirkes imidlertid av blant annet tidspunkt på dagen, matinntak, nyrefunksjon og andre forhold. De egner seg derfor ikke alene til å stille diagnosen osteoporose eller avgjøre når behandling skal startes eller avsluttes.

Andre blodprøver

Ved nyoppdaget osteoporose bør legen vurdere om det foreligger en underliggende sykdom eller annen årsak. Aktuelle prøver kan blant annet være: hemoglobin, CRP og eventuelt SR, kalsium og albumin, kreatinin og vurdering av nyrefunksjon, alkalisk fosfatase, TSH, 25-OH-vitamin D, fosfat, PTH og leverprøver.

Ved spesielle problemstillinger kan det være aktuelt med proteinelektroforese, testosteron hos menn eller andre undersøkelser.

Osteomalasi

Osteomalasi er en annen tilstand enn osteoporose. Ved osteomalasi er mineraliseringen av beinvevet mangelfull, ofte på grunn av mangel på vitamin D, kalsium eller fosfat. Bentettheten kan også være lav, og tilstanden kan derfor ligne osteoporose.

Ved mistanke undersøkes blant annet vitamin D, kalsium, fosfat, PTH, alkalisk fosfatase og nyrefunksjon.

Røntgen og MR

Vanlig røntgen er lite egnet til å oppdage tidlig osteoporose, men kan vise brudd og sammenfall av ryggvirvler. MR kan være nyttig ved akutte ryggsmerter og mistanke om ferske ryggvirvelbrudd eller andre sykdommer.

Lignende sykdommer (differensialdiagnoser)

Flere sykdommer kan gi lav bentetthet, skjelettsmerter eller brudd og bør vurderes når bildet ikke passer med vanlig osteoporose:

  • Osteomalasi: mangelfull mineralisering av beinvevet, ofte på grunn av vitamin D-, kalsium- eller fosfatmangel.
  • Hyperparatyreoidisme: økt PTH kan føre til økt beinomsetning og tap av beinmasse.
  • Multippelt myelom: kreftsykdom i plasmacellene som kan gi beinsmerter og destruktive beinskader.
  • Metastaser og andre svulster i skjelettet: kan gi smerter og patologiske brudd.
  • Mastocytose: sjelden sykdom med økt mengde mastceller som hos enkelte kan påvirke skjelettet.
  • Pagets sykdom: forstyrret og ofte kraftig beinomsetning som kan gi fortykkede og deformerte knokler.
  • Osteogenesis imperfecta: sjelden arvelig bindevevs- og skjelettsykdom med økt bruddtendens.
  • Osteopetrose: sjeldne arvelige sykdommer med unormalt tett, men samtidig ofte skjørt skjelett.
  • Metotreksat-assosierte beinskader: svært sjeldne stressfrakturer er beskrevet, særlig ved langvarig behandling.
  • Homocystinuri: sjelden medfødt stoffskiftesykdom som blant annet kan påvirke skjelettet.
  • Sigdcellesykdom: kan være forbundet med redusert bentetthet og økt risiko for brudd.

Ved uvanlig lav bentetthet, brudd i ung alder, uttalte skjelettsmerter eller manglende respons på behandling bør sekundære årsaker vurderes nærmere.


💊Behandling

Målet med behandlingen er først og fremst å redusere risikoen for nye brudd, bevare funksjon og bidra til god livskvalitet.

Valg av behandling avhenger av blant annet alder, bentetthet, tidligere brudd, andre sykdommer, nyrefunksjon og samlet bruddrisiko.

Livsstil og forebygging

Et sunt kosthold og regelmessig fysisk aktivitet er grunnlaget for god skjeletthelse. Det er viktig å få tilstrekkelig kalsium, vitamin D, protein og energi.

For voksne er anbefalt samlet inntak av kalsium vanligvis omkring 1000 mg daglig. Tilskudd kan være aktuelt dersom kosten ikke gir tilstrekkelig mengde. Vitamin D-tilskudd anbefales ved utilstrekkelig inntak eller påvist mangel (Helsenorge, 2024).

Regelmessig fysisk aktivitet er viktig. Styrketrening bidrar til å bevare muskelstyrke og skjelett, mens vektbærende aktivitet kan stimulere skjelettet. Balanseøvelser er spesielt viktige hos eldre for å redusere risikoen for fall.

Røykeslutt og redusert alkoholinntak anbefales.

Bisfosfonater

Bisfosfonater hemmer nedbrytningen av beinvev og reduserer risikoen for osteoporotiske brudd. Alendronat er et vanlig førstevalg. Zoledronsyre gis som intravenøs infusjon, vanligvis én gang årlig.

Alendronat skal tas på fastende mage med vann, og man skal vanligvis være oppreist i minst 30 minutter etter inntak. Dette reduserer risikoen for irritasjon i spiserøret.

Etter flere års behandling bør bruddrisikoen vurderes på nytt. Noen pasienter kan ha nytte av en behandlingspause, mens personer med fortsatt høy eller svært høy risiko bør fortsette behandlingen eller få annen behandling. Nyere anbefalinger angir ofte minst 5 år for orale bisfosfonater og minst 3 år for intravenøs zoledronsyre før ny vurdering, men behandlingslengden må individualiseres (Gregson CL, 2025).

Denosumab

Denosumab (Prolia) hemmer RANKL og reduserer nedbrytningen av beinvev. Det gis som en sprøyte under huden hver sjette måned.

Denosumab kan være et godt alternativ ved høy bruddrisiko, blant annet når bisfosfonater ikke tåles eller ikke er egnet. Det kan også brukes ved redusert nyrefunksjon, men risikoen for lavt kalsium i blodet øker ved alvorlig nyresvikt.

Det er svært viktig at denosumab gis regelmessig. Behandlingen skal ikke stoppes (ikke behandlingspause) eller utsettes uten en plan for etterfølgende behandling, fordi rask økning i beinomsetningen etter avslutning kan føre til betydelig tap av bentetthet og økt risiko for ryggvirvelbrudd (Gregson CL, 2025).

SERM

Raloksifen (Evista) r en selektiv østrogenreseptormodulator (SERM) som kan redusere risikoen for ryggvirvelbrudd hos enkelte postmenopausale kvinner med osteoporose. Legemidlet kan også redusere risikoen for enkelte former for brystkreft, men øker risikoen for venøs blodpropp og brukes derfor bare hos utvalgte pasienter.

Romosozumab

Romosozumab (Evenity) stimulerer dannelsen av nytt bein samtidig som det hemmer nedbrytningen. Det gis som to subkutane injeksjoner én gang i måneden i 12 måneder.

Romosozumab kan være aktuelt hos postmenopausale kvinner med svært høy bruddrisiko, særlig ved alvorlig osteoporose og flere tidligere brudd. Behandlingen skal etterfølges av et antiresorptivt legemiddel, for eksempel et bisfosfonat eller denosumab, for å bevare gevinsten (Saag KG, 2017; Gregson CL, 2025). postmenopausale kvinner med høy/svært høy bruddrisiko.

Romosozumab bør ikke brukes hos personer som har hatt hjerteinfarkt eller hjerneslag, og kardiovaskulær risiko må vurderes før behandling.

Teriparatid

Teriparatid er et legemiddel som stimulerer dannelsen av nytt beinvev. Det gis som en daglig sprøyte under huden, vanligvis i inntil to år.

Teriparatid kan være aktuelt ved svært høy bruddrisiko, særlig hos personer med alvorlig osteoporose og flere ryggvirvelbrudd eller brudd til tross for annen behandling. Etter avsluttet teriparatidbehandling bør annen osteoporosebehandling startes for å bevare økningen i bentetthet (Gregson CL, 2025).

Teriparatid skal ikke brukes ved enkelte former for kreft som ved skjelettmalignitet, skjelettmetastaser eller tidligere strålebehandling som involverte skjelettet, samt enkelte andre tilstander.

Testosteron

Hos menn med osteoporose bør testosteronnivået vurderes dersom det er mistanke om testosteronmangel. Testosteronbehandling kan være aktuelt ved dokumentert hypogonadisme, men er ikke en generell osteoporosebehandling for menn med normalt testosteronnivå.

Østrogen

Østrogen reduserer beintap etter overgangsalderen. Hormonbehandling kan derfor også ha en gunstig effekt på skjelettet hos kvinner som bruker den på riktig indikasjon. Hos kvinner med tidlig overgangsalder anbefales hormonbehandling vanligvis frem til vanlig menopausal alder dersom det ikke foreligger kontraindikasjoner.

Østrogen brukes ikke som førstevalg for alle kvinner med osteoporose. Valget må vurderes ut fra alder, symptomer, risiko for blodpropp, brystkreft og andre forhold.

Nyere behandling

Abaloparatid er et nyere beindannende legemiddel som stimulerer dannelsen av nytt beinvev. Det kan være aktuelt for enkelte postmenopausale kvinner med svært høy risiko for brudd, og er nå tatt inn som et behandlingsalternativ i nyere europeiske retningslinjer (Riancho JA et al., 2025).

Forebygging

Forebygging er særlig viktig hos personer med høy risiko for brudd. Dette gjelder blant annet personer med tidligere lavenergibrudd, lav kroppsvekt, familiehistorie med hoftebrudd, revmatiske sykdommer eller annen sykdom som påvirker skjelettet, samt personer som skal bruke glukokortikoider over lengre tid.

Ved planlagt langvarig glukokortikoidbehandling bør bruddrisikoen vurderes tidlig. ACR anbefaler systematisk vurdering av bruddrisiko hos voksne som bruker glukokortikoider tilsvarende prednisolon ≥2,5 mg daglig i mer enn tre måneder, og behandling bør vurderes ved moderat eller høy risiko (Humphrey MB, 2022).

Det er viktig å sikre tilstrekkelig kalsium og vitamin D, men kosttilskudd alene er ikke tilstrekkelig behandling ved etablert osteoporose med høy bruddrisiko.

Fallforebygging er en viktig del av behandlingen. Syn, balanse, muskelstyrke, legemidler som kan gi svimmelhet eller ustøhet og forhold i hjemmet bør vurderes.


Litteratur

  • ISCD, 2023: Official Adult Positions. Dette er den viktigste referansen for DXA, T-skår og Z-skår.
  • ISCD, 2019: Pediatric Positions. For barn og ungdom.
  • Gregson CL, 2025– 2024 UK Clinical Guideline for Prevention and Treatment of Osteoporosis. En svært nyttig og relativt ny samlet retningslinje.
  • Gak N, 2024: Pregnancy and lactation-associated osteoporosis.
  • Hadji P et al., 2026: internasjonal posisjonsuttalelse om svangerskaps- og ammerelatert osteoporose.
  • Helsenorge, oppdatert 2024: Beinskjørhet (osteoporose), norsk pasientrettet kilde.


Denne siden har hatt 1 besøk i dag

Vennligst vurder denne siden